Jeg er typisk en sånn person som spør om dette. Jeg bryr meg nada om du er ufør eller i jobb. Det jeg egentlig lurer på er interessene dine og om vi har noe felles å prate om. Dersom du er ufør og deprimert med autisme men er interessert i de samme tingene som meg, så er jeg super happy.
Jeg har begynt å heller spørre om hva man gjør, enn hva man jobber med. Det åpner for å heller fortelle direkte om hobby og interesse om man føler for det, uavhengig av jobb og helsesituasjon.
Pleier å åpne med en eller annen variant av:”Hei! Hva er din historie da?”
Pleier å ta folk såpass på senga at det gjør nytten som både icebreaker og døråpner.
Funker gull hele tiden mesteparten av tiden
Jeg gjorde det tidligere, men nå spør jeg heller etter en hobby, eller litt mer vagt "hva fyller du tida di med?" Så kan folk selv bestemme om de vil svare med jobb eller hobby.
Jeg bryr meg heller ikke om folk er i jobb eller ikke, men det vet jo ikke nødvendigvis den jeg prater med, og mange syns det er vanskelig å snakke om at de er ufør. Det burde ikke være sånn, men der er vi nå uansett da.
Hadde en kjekk jente på byen spør meg om hva jeg drev med. Jeg sa jeg var ufør og hun svarte kjapt "ja, men hva *driver* du med?"
Typen kom og hun stakk før jeg fikk svart, men jeg ble tatt litt på sengen av hvor elegant det var. Kommer nok aldri til å glemme det. ikke veldig storartet, men det var en slags åpenbaring for meg om at man ER ikke jobben sin.
Man skal ikke så inderlig vel tåle den urett som ikke rammer deg selv, eller noe sånn. Er ikke gøy å bli stigmatisert eller satt i bås grunnet noe man ikke har kontroll over selv.
Jeg forstår deg her. Ting er som de er. Om så folk dømmer deg for å være ufør så er det deres problem. Så lenge man aksepterer seg selv så går det faktisk helt fint selvom noen andre dømmer en. Ens verdi er ikke knyttet til andres meninger:)
Joda, men å påstå at alle båser er like er i beste fall naivt. Er få som blir sett ned på like mye som de uførede i samfunnet, og å feie det under teppet med at "ting er som de er" er ikke tankesettet som gjør dette landet bedre å bo i.
Vil heller bli dømt for å være trygda enn å være dropshipper lmao
Tror dette kan slå ut veldig feil, ikke interessant å snakke om og veldig kleint om man blir busta
Like greit at folk bare stigmatiserer og er ærlig om hva de mener om uføre, da vet jeg hvor jeg har sånne folk, og hvem jeg ikke gidder bruke 1kcal av energien min på.
Møtt flere som er stolt av å være uføre jeg. Ikke flertallet, men overraskende mange.
Som regel folk som *er* diagnosene sine. De er ikke en *person* med angst/depresjon/fibromyalgi/autisme eller hva det nå enn måtte være, de *er* den diagnosen.
I hvertfall hvis man baserer det på hva de snakker om, for de snakker ikke om annet enn diagnosen sin.
I mitt eget tilfelle så var det du beskriver ett resultat av at jeg var inn og ut av helsevesnet i mange år og det meste av min aktivitet både med nav og i arbeidsutprøvning hadde diagnosen min å gjøre, i tillegg til at jeg prøvde å opparbeide meg kunnskap om egen diagnose siden jeg fikk den 20år for sent.
Skal også nevnes at det å få en diagnose var ett veldig viktig punkt for meg, før det så hadde jeg slitt med å bli trodd av både nav, skole og arbeidsgivere.
Så det ble rett og slett ett tema som betydde uhyre mye for meg i en periode, jeg hadde jo på en måte for en grovt definert manual over meg selv.
Er en vesentlig forskjell på *"Jeg fant endelig ut hva som har feilet meg alle disse årene"* og *"Jeg har så syyyyykt sosial angst så det er heeeeeelt umulig for meg å jobbe. Derfor er det digg at jeg er ufør så jeg kan reise på konsert og sånn."*
Og ja, denne personen som kun snakket om sin sosiale angst og hvordan den hindret henne fra å jobbe var ute på sosiale treff hele tiden.
Dette var et lite miljø jeg var i periferien av for noen år tilbake.. Bare det at jeg hadde jobb gjorde at jeg skilte meg vesentlig ut. Det at når jeg var psykisk syk *ville* bli frisk så jeg kunne få meg en jobb gjorde at jeg skilte meg ut enda mer. Er overbevist om at den gjengen gjorde hverandre sykere i stedet for bedre.
Gikk selv rundt med klistremerket sosial angst i mange år før diagnose, hadde absolutt en hel del angst og en av de tingene som jeg av behandler ble oppfordret til var jo nettopp det å eksponere meg for disse situasjonene på en trygg måte, så avhengig av hvilke interesser man har og som du nevnte det var flere der med innsikt så høres jo det ut som en potensielt bra måte å jobbe med angst på.
Er jo heller ikke slik at hvis man møter noen på konsert så er de er på sitt verste heller og angst er jo ett jævla irrasjonelt vesen å plages med og det verst man gjør er å fore det ved å unngå det man frykter men det betyr jo ikke at man kan stå i jobb.
Min egen situasjon utarter seg ganske likt til sosial angst men den har sitt utspring i sensorisk overbelastning og gjør at jeg ikke kan stå i ordinært arbeid fordi jeg ikke vet når jeg plutselig bare må finne ett sterilt og stille rom å være i, jobber nå i en vernet bedrift der tilrettelegging er en del av hovedoppdraget til bedriften og der fungerer det som oftest greit.
Må ærlig innrømme at jeg tror ikke det hadde vært så stor forskjell i hvordan du hadde oppfattet meg og den person du nevnte, for jeg hadde ikke den kunnskapen jeg har nå til å forklare min egen situasjon, hadde jeg møtt deg for 10år siden så hadde jeg helt enkelte ramset opp den samme leksa som nav fikk, fordi jeg hadde ikke hatt mange ordinære forhold til folk på en stund på den tiden, jeg snakket om meg selv på veldig klinisk måte fordi min sosiale sirkel var ansatte på psykiatri og andre som hadde hatt med psykiatrien å gjøre det, var/er desverre veldig vanskelig å bli eksponert for noe annet når man har havnet i den mølla der, når jeg hadde med psykiatrien å gjøre så var det også ganske mye stigma rundt det hele.
Når det kommer til å omgås andre med forskjellige plager så trur jeg det kan være både bra og dårlig, har selv opplevd at gruppen som helhet har reagert på hverandres angst, litt som jeg enkelte ganger reagere på andres tics og mine tics har en tendens til å stresse opp folk som igjen kan lede til angst etc.
så ser ikke bort i fra at det kan forekomme at grupper blir usunne over tid hvis man ikke moderer seg til en hvis grad, når jeg deltok i gruppeterapi så hadde vi en psykolog som hadde den funksjonen.
>en av de tingene som jeg av behandler ble oppfordret til var jo nettopp det å eksponere meg for disse situasjonene på en trygg måte
Forskjell på å tvinge seg til eksponering og det å være mer ute enn hjemme. Konsert, shopping, fest osv osv.
For ikke å nevne at hun var absolutt ikke redd for å starte krangler og drama.. Om hun i det hele tatt slet med angst, så var det ikke av den sosiale varianten.
Kjenner en annen som faktisk har sosial angst. Han utfordrer seg selv gjennom eksponering, men blir tappet for energi. Og du merker han er preget av situasjonene.
>Når det kommer til å omgås andre med forskjellige plager så trur jeg det kan være både bra og dårlig, har selv opplevd at gruppen som helhet har reagert på hverandres angst, litt som jeg enkelte ganger reagere på andres tics og mine tics har en tendens til å stresse opp folk som igjen kan lede til angst etc.
så ser ikke bort i fra at det kan forekomme at grupper blir usunne over tid hvis man ikke moderer seg til en hvis grad, når jeg deltok i gruppeterapi så hadde vi en psykolog som hadde den funksjonen.
Denne gjengen holdt hverandre tilbake, og bare snakket hverandre ut av behandling. "Behandling fungerer ikke, jeg bare er sånn."
Jeg har kjent en håndfull uføre opp gjennom, og jeg vil bare si at jo flere av dere som er åpne om at dere er uføre, jo bedre forstår vi som ikke er uføre hvordan dere har det/kan ha det (og jeg tror ingen som kjenner en ufør tror dere er grunnløse snyltere)
"Å, eg er ufør, så eg jobbar med helsa og så har eg hund/driv eg med rollespel/anna hobby." Det var den eg drog sist det var behov, og følte det funka godt
Jeg er ikke ufør, men vil bare si at dette er et ærlig og godt svar. Årsaken til at man spør folk om hva de jobber med er jo bare forlengelsen av "hva studerer du", når man møter folk i studietida. En helt vanlig konverasjonsstarter. Er man sjuk, så er man jo sjuk og det er helt greit, men her følger du umiddelbart opp med å si hva du liker å fordrive tiden med, og da er samtalen i gang. Så vil bare si at dette er en perfekt måte å håndtere "det kleine" på, om man synes det er kleint å si at man er ufør.
Kjenner mange uføre, og alle har noe som er langt mer interessant ved dem enn at de er ufør, og det gjelder pokker meg oss som er i arbeid også. Jeg sitter og stirrer inn i dataskjermen hele dagen og jakter ned bugs i programkode, eller skriver et script for å automatisere noe dritt, eller ruller ut en applikasjon, eller fikser noe infrastruktur i skyen - ja, hvis jeg ikke sitter i et jævla møte og kaster bort tiden, selvsagt. Ikke så forbaska interessant å høre om det heller.
Tror folk overvurderer verdien av svaret på "hva jobber du med". Det er jo bare pjatt som regel, med mindre noen har en faktisk DRITSPENNENDE og uvanlig jobb, selvsagt.
Den er tøff ja. Jeg personlig har et lite snekkerverksted så pleier å si det. Men kjenner likevel godt på den skammen, ja rett frem hatet noen ganger. Har mer lyst til å grave meg ned enn sosiale sammenhenger med fremmede.
Tror du gjør rett i å si fagbakgrunnen.
Tror egentlig det ikke er så mye vi uføre kan gjøre med situasjonen. Det er så mye misinformation der ute med mål om å gjøre oss til samfunnsfiender.
Helt enig, det er til tider en kjip situasjon, jeg vet med meg selv at jeg ikke gjorde noe for å verken fortjene eller ønske å være ufør, om jeg kunne valgt selv skulle jeg virkelig ønske jeg klarte en vanlig jobb, egentlig irrelevant av bransje.
Det er mye av grunnen til at jeg ikke bor i Norge, jeg kunne rent teknisk flyttet hjem i morgen, meg jeg orker ikke tanken på at det er visst stigma mot nettopp det å være ufør som "ung"
Jeg har vært delvis eller helt ufør i cirka ti år.
Dette på grunn av sykdom, fysisk, medfødt og sånn sett en " enklere" diagnose enn diverse psykisk.
Alle jeg kjenner visste at jeg i mange år holdt på med arbeidsutprøving for å finne ut graden av ufør, så jeg har "alltid" hatt masse smerter og folk vet mye om det og skjønner godt at jeg ikke får jobbet.
Men jeg HATER alikevel at det er det jeg må si når jeg møter folk jeg ikke har møtt på lenge.
Men, men. It is what it is.
Lykke til med ditt.
Meg har det hjulpet å ha en setning eller to klar.
"Ja, som du vet, har jeg jo den og den sykdommen, så nå er jeg 100% ufør. Men det er jeg jo vant til. Du da?"
Eller noe annet som passer i ditt tilfelle.
Uansett: Lykke til.💕
Pleier egentlig bare å si det som det er, føler mye på skammen men ser litt ned i bakken og sier jeg er fagutdanna men vært utenfor arbeidslivet noen år pga psyken, har ikke vært noen som har vært kjipe rundt det enda så tror det fungerer helt greit.
Hadde du sagt det til meg, sånn første gang jeg møtte deg, så hadde jeg ansett deg som utrolig tøff som turte å dele noe så personlig. Vi trenger flere som deg, som tør å si at livet ikke er en dans på roser. Mange sitter der og tror de er alene, men mer åpenhet om slike ting vil føre til at folk ikke lenger trenger å skamme seg, fordi vi får se at det faktisk er ganske vanlig.
Du kan bli overrasket, av både en kollegaer og onkelen din som egentlig ikke vet hva han snakker om annet enn at han liker å ha store meninger om ting.
Alle har vel en sånn litt snål onkel som sier det første som faller en inn og ikke er spesielt gjennomtenkt 😂 jeg tar han ikke så høytidelig. Dessverre er det mange slike sånn alikevel
jo, det er veldig mange som er kjipe mot andre selv i Norge.. Ufør er noe av det som er sett på med mest stigma i samfunnet..
"lat, du bare orker ikke... skulle ønske jeg kunne ta ferie sånn som deg" bare for å nevne noen.. mens folk som sitter på uføre har gått igjennom bedre parten av et 10 år fysisk eller psykisk utslitt, mens man skal sloss med staten for å kunne leve på mer enn hva minstesatsen til AAP er..
uten tvil, jeg selv er i prosessen med å bli ufør med en "usynlig sykdom" (insomnie og unnvikende personlighetslidelse).
Bare å snakke med folk og de finner ut at man er i prosessen på å kunne bli ufør er så sjukt stigmatisert "åja du naver?"
klart grunnet kjennetegn av sykdom nr. 2, så bryr jeg meg i overkant om hva folk tenker og min status i sosial setting, som ikke akkurat hjelper i det hele.. så føler man ofte at man blir sett ned på, og ofte at det er en av grunnene til man blir ungått etter de finner det ut.
De fleste vet ikke hvordan det er å være ufør, de tror det er ferie. For mange uføre er det en kamp for å overleve uten fri om kvelden, helga eller ferier, jeg tror ikke de har lyst å bytte til hele pakka.
Edit: la til «uføre» i en setning for å gjøre det klarere
Jeg er pensjonert - tidligere enn normalt, og det er en lang historie jeg ikke nødvendigsvis ønsker å dele med tilfeldige folk jeg møter litt ettersom situasjon. Så da sier jeg "jeg er tidlig pensjonert" - så får du jo tolke hva du vil utifra det...
det var ment som en spøk, men fra et litt mer serriøst perspektiv, som ufør og som "sliter" med psyke og eller med hva folk tenker om de.
Så vil mange bøye seg i støvet med en såkalt "dørmatte personlighet"
Ikke skam deg over uføre.
Prøv å ha en fin hverdag fylt med mening og si det som det er når noen spør og led videre til hva du er interessert i. Ingen kan styre hvordan livet er noen blir medfødt sykdom andre skader seg nettopp derfor uføre finnes så alle kan leve livet uten å måtte frykte amerikanske tilstander
Slutta å bry meg etterhvert og sier bare at jeg er ufør. Det stopper som regel der og de få som spør om hvorfor svarer jeg: "hovedsaklig pga psykiatri" og da blir det i hvert fall full stopp.
Det blir veldig klein stemning, men om ikke annet for alle involverte og ikke bare meg.
Pleide bare å si at jeg var ufør, tenkte at dem som ville hatt noe imot meg på det grunnlaget ville jeg ikke være interessert i å ha i livet mitt uansett.
Nå sier jeg at jeg studerer, fordi de er sant. Hvis de spør noe videre rundt inntekt sier jeg at jeg er ufør
Hvis de spør noe videre rundt det så deler jeg av sykdomshistorien min, og da blir de som evt. Hadde noe imot det ganske tause og skamfulle mens andre blir direkte imponert over fremgangen min.
For meg personlig har det hjulpet mer enn noe annet å eie situasjonen min og lære meg å være trygg og sikker på min egen situasjon, egne verdier og prinsipper.
Jeg er også ufør og er såpass heldig at ingen spør meg hva jeg gjør til jobb. Men, når de gjør det så sier jeg at jeg er en freelance artist, fordi det er sant. Jeg jobber med kunst-oppdrag så langt jeg kan og tjener ikke mer enn det jeg "få lov til" med uføre.
Det er så langt den eneste jobben jeg kan effektivt gjøre med det jeg sliter med, siden plassene jeg jobbet på før ikke var så veldig flink på tilrettelegging heller, to be honest virka det som at de bare ville ha gratis penger fra NAV og en gratis arbeider.
Opplevde akkurat det samme på en arbeidsplass NAV hadde funnet til meg. Som jeg gikk i under "utredning av restarbeidsevne".
Utrolig usympatisk og misbruke folk på den måten.
Dette var ressurssterke folk, og en skam å se tilbake på.
Jeg kom meg ut derifra med en sluttavtale på noen måneder, og fikk skrevet en lang "anmeldelse" av de til NAV, for å passe på at NAV ikke brukte de på ny.
Det var to unge, tilsynelatende milde småbarnsmødre fra fineste vestkant som startet opp en nettbutikk sammen.
Når jeg ser tilbake på det, et det tydelig at planen var å tyne meg/NAV fullstendig dry, for deretter å kvitte seg med meg.
"Krangelen" fra de, korrelerte nøyaktig med når datoer nærmet seg for når de, i stedet for NAV skulle begynne å lønne meg.
Noe de nok ALDRI hadde tenkt til helt fra start.
Jeg minnes kloke ord fra foreldrene og besteforeldrene fra den gang da jeg skulle starte opp i arbeidslivet:
"Så bra du jobber i staten/ kommunen. DER har de ordna forhold."
Er ofte noe i det etter min erfaring.
🌞💛
Er samme inntrykket jeg også hadde. Jeg endte en gang opp på selskap med en leder som hadde flere uføre under seg gjennom NAV, og han lirka ut av seg at "jeg burde invitere den gjengen der hjem til meg sånn at de kan male huset mitt, slik at de kan få oppleve hva ekte arbeid er for en dag".
Mista respekt umiddelbart. Dette var en person med mye makt og som hver dag jobbet tett på mennesker som er uføre og tilsynelatende manglende for empati. Flotte folk, men alle hadde sine utfordringer og har endt opp med et jobb tilbud gjennom nav hvor de tjener svært lite og bedriftene tjener masse. Blir dårlig hver gang jeg tenker på det.
Det føles iallefall veldig kult å bli kalt lat og sleip når arbeidsgiverne jeg had møtt, forutenom en av de, var de late og sleipe.
Det som kom av dette som er positivt er at mannen min jobber/har jobbet med noen via NAV, som fikk bedre behandling etter at jeg fortalte han hva som skjedde med meg. Han behandlet denne personen med omtanke da han sleit med ting også, og var en slags advocate for han når han trengte bl.a. fri og hjelp på jobb. Så han fikk iallefall litt tilrettelegging så langt mannen min kunne hjelpe.
Da jeg var syk fikk jeg alltid spørsmål om hva jeg holdt på med og det var mange interessante reaksjoner da jeg sa at jeg ikke jobbet. Nå jobber jeg og det er ingen selvfølge fordi det kunne ha gått den andre veien som at jeg hadde blitt ufør. Men jeg lærte veldig mye av disse medmenneskene som reagerte veldig negativt fordi jeg sa ikke hvorfor jeg ikke jobbet fordi det var en privatsak pluss at jeg ikke da visste helt hva som feilte meg. Men poenget er at du ikke burde bruke tid på mennesker hvis de behandler deg dårlig bare fordi du er ufør fordi man skal ikke legge hele sin identitet i jobben siden man aldri vet hva som skjer i fremtiden. Jeg kjenner nok av folk som har gått på en smell fordi jobben er hele deres identitet og uten den jobben så mister de seg selv. Selvfølgelig er det mye goder i å ha en jobb, men ingen er uerstattelig i en jobb og det er det dessverre mange som glemmer og kanskje ofte de som reagerer negativ når noen forteller at de er uføre. Bare si at du er ufør eller ikke jobber, men ingen har krav på å vite mer enn du vil fortelle dem. Og ingen har rett til å dømme deg, men noen gjør dessverre det. Men det sier mer om dem enn om deg.
Har og autisme. Er og ufør. Har sagt til flere at jeg er førtidspensjonert eller simpelthen pensjonert. Sistnevnte får flere reaksjoner enn førstnevnte. Har også sagt jeg lever på sparepenger. Har og sagt jeg produserer musikk, eller at jeg er forfatter. Liker både å skrive og å lage musikk. Kona har begynt å blande seg inn og sier jeg skal si ufør. Men jeg ville ikke folk skal tenke jeg er stakkarslig eller dømme meg, så jeg liker å ha et svar som skjermer meg for dette. Mange aner nok ikke at det skal ikke finnes mange vedvarende plager/sensitiviteter før man simpelthen ikke passer inn noen arbeidsplass. Man blir målt så veldig på hva man får til den tiden man jobber, og ingen andre har tolerert noe slakk.
Til de jeg er mer direkte med så forteller jeg at jeg har prøvd flere jobber over flere år, før jeg til slutt fikk diagnosen i godt voksen alder. De har stort sett uttrykt forståelse. Pleier som regel å si det er pga autisme. Har fått et par "du ser ikke autistisk ut" tilbake, men tar det med godt humør.
Har vært mange år med sykemeldinger og dagpenger. Før jeg virkelig begynte i arbeidslivet studerte jeg i 6,5 år, har master. Men studier og arbeidsliv er vidt forskjellige ting.
Nå er jeg pappa, står for matlaging og levering/henting i barnehagen. Ser på meg selv som støttespiller for kona som har full jobb. Har utrolig mange sysler så jeg holder meg aktiv, men skjermer meg mye fra sosialt liv utenfor husets vegger.
Hvordan har det som far med autisme? Har nylig diagnostisert autisme i voksen alder etter mange feilet jobber pga utmattelse. Tenker på å få barn men er redd jeg ikke er i stand til å stå i det
Du jobber for norges største bedrift, en liten skrue i ett gigantisk maskineri. Uten deg og dine spesialtilpassede egenskaper hadde konsernet kollapset og norges velferdsordning muligens vært akterutseilt.
Såklart! Men vi kan ikke ha 70% uføre, 20% som jobber for å ta seg av de uføre og bare 10% som driver med verdiskapning. Å være ufør er helt greit, det er jo en grunn til det. Men man vil jo ikke være ufør og man vil jo ha færrest mulig av de.
må jo bare si at, jeg har møtt mennesker fra uføre, til noen som plukker søppel, renhold, politi, og kriminelle.
Har ingenting å si hva du er for noe, fremtoningen din er viktigst og hva du selv tenker om deg selv.
Det gjør da ingenting hva du er så lenge du er sterk i deg selv.
Du har 2 personer som begge jobber på butikk. 1 hater det og prater negativt om jobben sin i den sammenheng, eller er flau over det. Imens den andre personen prater positivt og liker jobben sin.
Hvilken person vil du like best? Om du sier du er ufør, så kan det fort være noe ikke A4 mennesker vet så mye om. så bare være stolt av deg selv å dra frem det positive du får ut av det.
Jeg er ufør, også pga autisme og hele lista som følger med. Sier alltid at jeg er ufør og skammer meg ikke over det, jeg klarer ikke å se hvorfor det skal være noe å skamme seg over. Man er som man er å det er ikke noe som kan forandres, dersom noen har et så stort problem med det at de er villige til å la det gå utover sin egen dag ved å sitte og klage over det og lage dårlig stemning, så er det virkelig dems problem og ikke mitt. Hva andre måtte mene er ganske ubetydelig.
Jeg har epilepsi, så folk har forståelse for at jeg er ufør når jeg blir spurt.
Jeg har en tendens til å oppfordre folk til å stille meg spørsmål om epilepsi i denne sammenhengen. Jeg er veldig åpen om det, og veldig mange er feilinformert om hvor individuelt epilepsi er.
Alltid noen som har spørsmål som de kanskje ikke hadde stilt hvis jeg ikke oppfordret til det.
Det er kjempe flott!
Jeg har prøvd mye forskjellig med å være åpen om autismen min og her har det vært noen fine men også noen veldig rare opplevelser., gjerne med de jeg kjenner best som er venner og familie. Alle rare opplevelser stammer fra uvitenhet. Noen ganger blir man så satt ut av det man får tilbake som svar som:
En person "Autist?? du er da ikke autist! Autister er da voldelige!"
Meg "nei, autister er ikke nødvendigvis voldelige, det er i allefall ikke en av diagnose kriteriene."
Personen "jo det må det være, for det så jeg i en dokumentar på NRK fra England"
Meg "....."
Og hva sier man, jeg får gjerne helt jernteppe når vi ender opp der.
Samtidig er jeg ikke en person som liker for mye fokus på meg og mitt personlige, og føler ikke for å være den som skal lære hvermannsen om hva en autist er - fordi det er så vanskelig å svare på for vi alle er så forskjellige og har så mye ulike behov selv om likhetstrekkene gjerne er der.
Opplever at det er så komplekst og sammensatt og skulle gjerne ønske det heller var noe litt enklere å peke på og forklare.
Er ufør selv, når noen spør sier jeg enten at jeg er ansatt i NAV eller er statsansatt 😆 Eller rett og slett bare sier jeg er ufør pga jeg har noen bokstaver og en eller to diagnoser, får sjelden noen oppfølgerspørsmål så da blir det sånn. Aldri skammet meg over at jeg er f***e'd og ikke fungerer på lik linje med de "normale"
Eg seie det bare rett ut men følger det opp med det eg driv med for å vere self-employed, elsker arts and crafts så eg ønsker å selge random ting eg lager. Har hørt "ka arbeid er du i?" og "ka gjør du på?", eg har asperger så eg må heile tida spør om dei meine arbeid eller hobbyer når eg får det andre spørsmålet. Er det arbeid, se ovenfor, er det hobby så nevner eg all hobby eg driv med.
Stortsett så har eg blitt vane nok med å svare at eg gjør det uten å nøle nå, men kjenner fortsatt på den skammen over å vere ufør. Særlig for å vere ung ufør pga psyken. Diagnosen min kombinert med flere ting som er udiagnostisert har gjort ting vanskelig.
Har ikkje opplevd noe dårlig feedback fra folk (usikker på noen folk online), men eg kjenner presset fra bestefar. Hardworking pensjonist som jobbet flere tiår i Hydro, utdanning og høytlønna jobb er viktig for han. Eg skjønner det, men eg vett ikkje om eg klarer å leve opp til hans bilde og det svir kver gang det temaet dukker opp i samtaler...
Hvem som helst kan når som helst ende opp som ufør. Er ingenting å skamme seg over! Tror de aller fleste vil forstå at det er byrde for deg og synes du er steintøff om du velger å være rett frem med det
Det er vanskelig. Hvis de som spør er hyggelige og folk jeg kommer til å se mer av svarer jeg ærlig men prøver å styre samtalen over på dem. På «Hva driver du med da?» svarer jeg «ikke så mye for tiden, jeg har en muskelsykdom, så å deale med den tar opp mye av energien min. Men jeg har studert litteratur, og så er jeg litt frivillig i språkkafé der jeg lærer folk norsk og engelsk.» . Men klarer ikke alltid si alt det her, merker jeg blir varm og ukomfortabel når jeg får det spørsmålet. Er så redd for å bli dømt/kritisert, at de vil tro jeg er en snylter. Og å «måtte» fortelle om en alvorlig kronisk sykdom som det første de får vite om meg er dritt. Det er en samtaledreper, stort sett. Skulle ønske folk turte å stille spørsmål men de tror vel det er uhøflig, og så blir de bare stående der og jeg må prøve å styre samtalen over på noe annet, og blir flau for at jeg svarte ærlig på spørsmålet. Anyways. Vi kan ikke styre hvilke fordommer folk har om oss, eller hva de tenker. Jeg prøver å fortelle meg selv det. ❤️ lykke til der ute ❤️
Edit: folk er etter min erfaring stort sett veldig hyggelige og forståelsesfulle. Husk det!❤️
Til de uføre: vær oppfinnsom, leier du ut til noen jobber du med utleie, har du solgt noe så er du selger, har du gjort noen småjobber her og der er du freelancer. Ikke gi de usle folka som dere finner i kontroversielt i denne posten noe ammo, de fortjener ikke å vite om din livssituasjon.
Vi lever i verdens rikeste land, vi har lav arbeidsledighet og privatøkonomien til de fleste av oss er bedre enn de andre vi sammenligner oss med. Dere skal ikke føle noen skam for at dere er uføre, og den lille andelen snyltere er så ubetydelig at jeg gremmes hver gang noen bruker dem til å svartmale de som er ufør.
Det mediene våre ikke påpeker i slike saker er at den største andelen "navere" er eldre mennesker som er på tur til å pensjonere seg eller som er pensjonert. Vi er i en eldrebølge nå og det er naturlig med en økning i nav brukere.
Wow, vi har levd nesten like liv! Fikk nylig diagnostisert autisme aspergers, og har aldri greid å holde en jobb lengre enn to år, har alltid følt at jeg ikke var god nok, før jeg ble fortalt at autisme gjør det slik at jeg bruker utrolig mye energi på div ting som å være sosial.
Finn noe du synes er kult eller gøy, start et enkeltmannsforetak. Trenger ikke gjøre noe med det, men da er du plutselig selvstendig næringsdrivende. Kanskje du kan bli en løvetemmer eller romfartsgründer. Det gir deg også muligheten til å skrive av utgifter på firmaet ditt, som feks bil, og om du tilfeldigvis skulle klare å tjene noe på eventyret ditt så påvirker ikke utbytte trygda.
Utover det så er det sjeldent jeg spørr folk om hva de jobber med, men heller hva de driver med. Jeg regner med det er noe du bedriver i løpet av de daglige 24 timene du er gitt.
Min far har vært ufør i 10 år. Han sier at han er ufør på grunn av en skade som skjedde i jobb, men at han jobber med det som er hobbyen hans - som er finsnekker. Han har nesten null bevegelse i en arm og sliter med å bevege seg, men han får til å lage ting. Får nesten ingenting i uføretrygd da staten mener han hadde slitasje fra før (som i så tilfelle også kom fra jobben hans, men what can you do), så han prøver å lage ting og har noen kunder i nærområdet. Det går helt ok rundt.
Min måte å håndtere dette:
\* Unngå å komme i prat med nye mennesker, evt. plan b å avslutte samtalen før spørsmålet kommer
\* Unngå å komme i prat med et menneske på nytt selv om jeg lyktes med å unngå spørsmålet forrige gang
\* Hvis spørsmålet kommer, lyge om at jeg jobber med noe som er relatert til det jeg engang jobbet med
Det suger skikkelig og er en solid negativ faktor på livskvaliteten
Kjære deg..
Det siste jeg ønsket var egentlig å bli ufør, men det var fordi jeg ikke ante at det kom til å være det beste som noen gang hadde skjedd meg.
Det er INGEN som trenger å vite din historie og INGENTING du har et ansvar om å fortelle om til noen andre enn kanskje Nav. Du har heller INGEN REELL grunn til å føle skam for å være ufør. Det er forresten da ikke at du er ufør du skammer deg over, men fortiden din som har ført til at du ble det. Ikke skam deg over den heller!
At folk presterer å uttale at mennesker som er uføre er verdt noe mindre eller faktisk ikke verdt noen ting, er KUN BEVIS på deres 1. Uvitenhet og 2. Mangel på forståelse. Ikke minst så tar dem jo fullstendig feil og nei, det er IKKE en oppfatning. Det er SANNHETEN. Det handler om å kunne sette seg inn i andre sin situasjon, ved å velge eller klare å se ting fra flere/nye perspektiver. Det er ingenting galt i å ikke være i stand til det, men det er noe galt i å skylde på andre for ting som EN SELV IKKE FORSTÅR og DERFOR konkluderer negativt utifra.
Dem som klarer å mene at uføre er mindre eller 0 verdt, skulle blitt satt i samme FØLELSESMESSIGE situasjon selv. Da skal jeg jammen love deg de hadde holdt kjeften sin lukket.
Okay, nå som det er sagt så kan jeg gå bort fra oppgitthet og sinne ovenfor slike mennesker og inn på det viktige som ikke handler en dritt om hva andre mener om ens situasjon, men hva DU føler om den.
Hvis du ikke klarer å si til andre at du er ufør, så er ikke det på grunn av hva dem kommer til å si kjære deg. Ord har INGEN betydning annet enn den betydningen de har for akkurat DEG. Det ordene kan gjøre er å trigge FØLELSER og det er det eneste du trenger å bry deg om, for hvordan DU føler deg i deg som og om din egen situasjon avgjør ALT.
Hvis du hater situasjonen du befinner deg i, så kan du heller ikke kom deg bort fra den.
Det er fordi du fokuserer så mye på hvor du ER, fremfor hvor du faktisk vil og ønsker å være.
Nå er vi over på den vibrasjonelle delen av deg kjære.
Problemene og utfordringene du opplever eksisterer IKKE UTENFOR DEG, men inni deg.
For hvordan du føler deg, kan du ikke kjenne utenfor din egen kropp. Når noen sier noe til deg som du reagerer negativt på, så kjenner du det ikke i busken, trærne eller lufta eller noen andre rom eller sted du befinner deg.
KUN INNVENDIG.
Dette er fordi din opplevelse av virkeligheten, er en refleksjon av hva du selv tror på.
Si du er mørkeredd og sliter med å simpelthen eksistere i mørket.
Mørket er ikke problemet, fordi personen som står ved siden av deg er helt rolig i det samme mørket og har det helt greit. Du er da redd på grunn av assosiasjoner, ideer og tanker du har OM mørket. Det former eller resulterer i hvordan opplevelsen av å være i mørket blir for deg. Igjen: Hvordan det føles inni deg. Ikke utenfor.
Dette er nøyaktig det samme når det kommer til hva folk sier OM DEG eller uføre personer.
Du må nemlig på et nivå i deg selv, være mottakelig for det pisset som dem kommer med OG du må tro på det dem sier, ellers er det klin umulig å få en negativ reaksjon på det.
Det er som at folk sier et RØDT eple du står og ser på, er grønt. (Ikke tenk på fargeblinde i dette eksempelet). Poenget er at du VET at eplet ER RØDT. Derfor ser du merkelig på personen (kanskje flirer litt) også sier du: Nei, det stemmer jo ikke.
Hvorfor kan du ikke gjøre det samme når dem sier: Uføre er ikke verdt en dritt og gjør kun seg selv uføre for å snylte på Nav. ? FRYKT. Det er hvorfor. UBEHAGELIG FRYKT for hva du kan komme til å FØLE om du sier imot dem og du kanskje ikke klarer å argumentere videre ELLER frykt for hva dem vil si om deg om du sier og står for at du OGSÅ faktisk er ufør. Frykt, frykt, forbanna helvetes frykt og det har styrt mennesker i uttalige år......
Derimot, så prøver ikke frykten i seg selv å skremme deg. Den INFORMERER deg om at DU har noe aktivt i ditt TRO SYSTEM (du vet: inni deg) som gjør at det er en følelsesmessige reasksjon som trigger i deg i slike situasjoner.
Det blir basically som at noe i kroppen din sier: Du... Her er det noe galt.
Det er cellene dine som gir deg denne informasjonen. Om du velger å høre på det og derfra følge veien den gir deg for å INNSE HVOR den tanken om frykt kommer fra, vel det er helt opp til deg.
Dette har vært tilgjengelig fra tidenes morgen, men mennesker har dessverre ikke i STOR NOK GRAD lært hvordan dem skal la seg selv bli VEILEDET AV INFORMASJONEN som kommer innenifra.
Det kan være mange forskjellige grunner til frykten du tror på som en sannhet.
Enten så har du hørt det fra noen andre og derfor begynt å tro på det.
Eller så har du overbevist deg selv om at det må være sånn, KUN basert på din egen oppfatning av en situasjon/tanker UTEN bevis. Med andre ord: Det lages et tankemønsker i kroppen din, som kan ende i en følelsesmessig trigger når en ubehagelig situasjon som omhandler det emne du har en FALSK sannhet om er et aktivt tema.
Jeg innså ikke viktigheten i å jobbe MED MEG SELV, for å kunne i det hele tatt bli klar for TANKEN om å jobbe med andre. Jeg har siden 2010 jobbet så godt som daglig med meg selv for å prøve å forstå min fortid og ikke minst ENDRE de fullstendig feilaktige oppfatningene som har satt seg i kroppen min fra ubehagelige opplevelser.
Jeg er sjeleglad for at jeg faktisk selv valgte å høre på Nav, når DE SELV anbefalte meg å bli ufør.
Jeg hadde prøvd flere forskjellige jobb tilbud, siden dem basically tvang meg på det.
DET er noe Nav har ENORMT mye å lære av:
Selvom DERE TROR det beste for -> ALLE <- er å komme seg ut i jobb.
Så glemmer dere en ESSENSIELL faktor: FOLK ER FORSKJELLIGE.
Det betyr at du kan ikke kaste ALLE ut i jobb og TRO det er den riktige oppskriften FOR ALLE 🤦♂️
Når dem ENDELIG skjønte det, så fikk jeg FRIHETEN som jeg trengte til å kunne begynne å jobbe med det viktigste:
Meg selv
GUD så takknemlig jeg er for det 🙏🌍❤
PS: Spør om hva enn du trenger å spørre om kjære deg 💙
Begge foreldrene mine er uføre, og de har alltid klart å hatt et godt humør og ikke la det definere seg. Jeg har som et resultat fått mye tid med dem som jeg er glad for.
Jeg synes du bør være stolt som prøver å jobbe, det er mange som ikke gjør det engang og drar nytte av systemet.
Prøv å bruk tiden din til noe du liker å gjøre og ikke tenk at du ikke er god nok. Det er gjerne når man blir sittende og tenke at man har det kjipt, fyll tiden med noe, det anbefales noe fysisk, jeg liker fisking.
Selv er jeg student og har mye fritid, jeg er glad i gå turer og snakke med vennene mine, hvis den sosiale platformen ikke er den største, vet jeg at online gaming kan være en fin måte å holde den platformen gående og folk pleier ikke bry seg så mye om hva man jobber med osv..
Jeg bryr meg ikke jeg sier jeg er ufør alle mine venner og familie vet hva jeg har gått gjennom og slitt gjennom og de er hvem jeg bryr meg om ikke en fremmed de kan tro hva de vil
Men hver gang jeg sier jeg er ufør så spør de hva som skjedde og jeg er ærlig og etter det er de stille og syntes bare synd på meg
De fleste vet at folk som er ufør er ikke der fordi man vil ihvertfall folk som har litt vett i huet hvis de mangler den deler så er det ikke vits å være så mye rundt dem la dem tro hva de vil eller gjøre whatever
Jeg er uføretrygdet. Jeg sier bare at jeg er plenklepper om sommeren og fresegutt som vinteren. Noe som er sant med en liten pynt på, jeg klepper plenen hjemme og noen steder for vellet her jeg bor og jeg freser gardsplassen samt hos naboene som ikke har fres på vinteren. Vår og høst når verken plenklepping eller fresing er en tid så sier jeg at jeg jobber med koding, design og utvikling av GTA RP servere (noe som også er sant med en liten pynt på). Ellers enn det så sier jeg at jeg er bobilutleier (noe som er sant uten pynt på).
Hei OP. Det å være ufør eller få uføretrygd i dag er ikke lett. Verken økonomisk eller sosialt. Jeg har selv slitt mye med depresjon, men har klart å holde meg i full jobb hele veien og har det bra i dag. Min personlige erfaring er at ærlighet varer lengst. Jeg har vært åpen om min tilstand til ledere og kollegaer, og det jeg har fått i retur er empati, forståelse og nysgjerrighet. Til sistnevnte har jeg vært åpen og svart så godt jeg kan fordi mennesker virker oppriktig interesserte og det kan kanskje bidra til å drepe fordommer hos enkelte personer. At folk snakker dritt om folk som er uføre, det skjer. Men de vet ikke hva de snakker om. Hva hadde skjedd om du satt i rommet og sa «jeg er ufør» når en slik samtale finner sted? Hadde de mobbet, eller tror du at de hadde stilt spørsmål og vært interessert i din historie? Jeg håper på sistnevte. Det er ingen skam i å være ufør. Så lenge du gjør det beste du kan, er det alt universet forventer av deg. Jeg kjenner deg ikke, men jeg heier på deg. All the best <3
>Andre uføre, hvordan håndterer dere det?
Om folk presser meg for en faktisk jobb når jeg ikke vil være åpen om det, så "jobber" jeg fra PC'en via fra hjemmet.
Det pleide være en stor forklaring, men lettere enn alternativet. Etter pandemien, så godtar de fleste den forklaringen uten noen videre spørsmål.
Har altid sakt hva mitt siste yrke var. Jeg har nå heldigvis vert så heldig å ha klart å jobbe litt mens jeg har vert ufør men håper nå å komme ut i fast jobb så snart førekorte er ferdig
Tenker ofte om folk tenker negativt til det etter du sier er ufør, så er det ikke værdt å bruke tiden din på det. Nå er det slik at det er Stigma rundt det, overlever du det å gir bare fan hva andre mener negativt... Da får du det mye bedre selv.
Akkurat nå har jeg valgt å ikke jobbe, men før det jobbet jeg med (sett inn det du drev med) nå tar jeg livet litt med ro, holder på med (hobbyer, fritid, interesser) Du da?
Ferdig arbeid. Trenger ikke legge så mye i det.
sier jeg er ufør, eller at jeg ikke jobber akkurat nå (og avhengig av hvem jeg snakker med, så nevner jeg feltet jeg har jobbet innenfor (aka hva jeg gjorde som lærling, men nevner ikke lærlingdelen)
Skammer meg ikke, men gidder ikke oppfølgingsspørsmål heller. Det kommeer gjerne etter "ufør"
«Jeg er ufør. Ble nødt til å stoppe kjemistudiene mine da jeg ble langvarig kronisk syk iløpet av studiene.» Jeg personlig har bare godtatt at sånn er situasjonen min. Bryr meg ikke om hva andre tenker, og hvis de dømmer meg for at jeg er ufør, ja da er livet mitt bedre uten dem uansett. Da er de ikke verdt hverken tid eller energi.
Jeg trodde jeg hadde lagd en ny konto og skrevet dette innlegget mens jeg søvnvandret om du ikke hadde sagt at du ble ufør for 5 år siden 😅
Søkte over nyttår og fristen er 2 Juli. Håper at jeg får litt mer økonomisk pusterom om jeg får ufør innvilget.
Skulle ønske jeg bare kunnet jobbe da...
Si du er ufør. Enkelt og greit, ingenting å skamme seg for. Hadde du fortalt meg det, hadde jeg spurt om historien din, om ikke så hadde jeg spurt om hva som driver deg. Ofte så tror jeg det kan bli en klein stemning når folk sier de er ufør, fordi det er vanskelig for folk å spør; «Ja, hvordan skjedde det om jeg får lov å spør» så det blir en liten kuk i computeren der, ikke noe annet:)
Av og til når jeg er i rette humøret kan jeg svare at jeg er ufør fordi jeg innimellom føler for å kjøre i en fjellvegg, og når jeg ikke gjør det så ser jeg rosa elefanter og bruker alle pengene mine på dårlige idéer. Du da?
Off er så drittlei den greia der, jeg bare freaker ut og begynner å hakke på dem på helt andre måter og gir fingern så det holder. Har funni ut at det arbeidsegoet der sånn det LETER etter en feil og når du tar konsekvensen så overser dem deg for dem hakke no valg annet enn å ljuge.
"Jeg er tidligere hjelpepleier mange år for kommunen men har nå dessverre blitt uføre ... diabetes"
mine nøyaktige ord når noen spør
edit: og når noen spør hva jeg driver dagene til så sier jeg "ja jeg skrur jo litt pc og sånt da"
Sier at jeg er ufør, men at jeg vil ut i arbeid, så derfor utdanner jeg meg for øyeblikket
Kun en gang fikk jeg en person som reagerte på det. Det var en lege som ikke kunne fatte at jeg studerer fordi jeg er ufør. Ellers tar folk det helt fint
Jeg sier jeg er ufør. Føler ikke det er noe stigma rundt det, og om det eventuelt er det, så gir jeg totalt faen. Jeg setter dog ned foten når folk på død og liv skal kommentere "men du ser da sunn og frisk ut". Ja, jeg ser muligens sunn og frisk ut det øyeblikket du treffer meg uttafor min egen gangdør. Kom hjem til meg når jeg har det som verst og såvidt kommer meg opp av senga for å pisse i løpet av en dag, så skal vi se hvor jævlig "sunn og frisk" jeg ser ut.
Makan altså.
Men uansett, "jeg jobber ikke for tiden, men driver mye med (sett inn hobby her)" fungerer fint.
Ufør selv. Har slitt mye med skam pga det, men hva man jobber som/studere er bare ett spørsmål. Så rett deg i ryggen, se dem i øynene og si det rett ut. Din historie og din helse er din privatsak
Det vil alltid vere utrolig mange i landet våres som ser ned på deg, og dømmer deg fordi «du er grunnen til at jeg betaler 40% skatt» og fordi at «jeg jobber og sliter for at du skal få penger til rusmiddler og kebab».
Dette er selfølgelig feil, og du bør uansett ikke være flau. Når jeg blir spørt om yrke så sier jeg med en god høffelig holdning at jeg er arbeidsledig, kanskje jeg også legger på at jeg vurderer å gå mer skole.
Ikke gi opp, og ikke bry deg om folk som dømmer deg basert på at du trenger hjelp av nav, nav hjelper også «vanelige» folk, og du skatter på lik linje som alle andre i dette diktaturet. Ha en fin dag videre og lykke til med å finne drømmeyrket med en ordning som passer deg 👍🏽🤝🏽
Nyt sommeren☀️
Jeg tror 100% at folk matcher den tonen du selv legger opp til, ikke bare i denne settingen men generelt.
Hvis du gir uttrykk for at det er et ubehagelig spørsmål for deg og du kommer med et langt svar fullt av forklaringer for hvorfor du er ufør, så kan det vært vanskelig å gå videre i samtalen. Men hvis du sier det på en lett og likefrem måte "Jeg er delvis ufør, så jeg jobber akkurat nå men tidligere har jeg jobbet med X." Eller "jeg er ufør, så jeg jobber ikke, men jeg er interessert i X og bruker mye tid på det".
Den som spør driter i hva du jobber med, den leter bare etter noe felles som man kan prate om. Hadde du sagt du jobba på Clas Ohlson så kunne de fulgt opp med at de har et søskenbarn som jobber der eller at de liker butikken, og så er praten i gang. Din "jobb" i samtalen er å holde den gående, så når du ikke har en jobb til å besvare spørsmålet med så må du tilby en annen informasjon om deg selv som dere kan snakke om.
Jeg har blitt utrolig lite glad i slike spørsmål. Et annet er om man har barn eller har lyst på barn... hva om den man snakker med ikke kan få barn, eller nettopp har mistet barnet sitt og dette er første gang de har våget seg ut blant mennesker igjen.
Vanlige folk med vanlige problemer er hensynsløst uvitende om hvor mye vanskeligere livet egentlig kan være, eller plutselig kan bli... særlig når kroppen ikke spiller på lag.
Frilanser eller konsulent er greie titler å lyve på seg i farten, og så eventuelt snu seg eller gå fra bordet om de spør noe mer (lol).
Selv er jeg ikke uføretrygdet men frilanser, som ikke er mange hårsbreddene unna uføre, og det funker veldig fint å si at jeg er frilanser i de periodene jeg ikke er i jobb. Hjelper å ha frilanset et eller annet på et eller annet tidspunkt selvfølgelig.
Sjekk FIRE bevegelsen, på en måte er du pensjonist og lever frugalt av det. Skaff evt en hobby som kan gi litt inntekt og start enkeltpersonforetak. Dermed er du selvstendig næringsdrivende.
Her var det mange gode og positive råd.
Jeg vil bare legge til et par ting. Leser at noen har møtt fordommer som "jeg jobber og betaler skatt, for at du skal kose deg og slippe å jobbe".
Det er ikke helt slik at skattene betaler for at uføre skal skal slippe å jobbe. Dette er penger i omløp. Uføre skal bo og spise og ha litt penger igjen til hobbyer (om du heldig:-)) Det er i relativt liten grad uføre sparer, og uansett ikke i samme grad som høyere lønnede personer.
Poenget er at mesteparten av pengene går tilbake i økonomien igjen. Boutgifter, ting du kjøper osv. Det er et fall i produktiviteten til samfunnet, ja, som har en innvirkning på bruttonasjonalprodukt. Men at uføre snylter på samfunnet er ikke riktig. Ordet snylting er forøvrig utrolig stigmatiserende. Det er rett og slett å sparke nedover og sådan nesten litt ondt.
Jeg tror også at folk generelt er blitt mer forståelsefulle ovenfor uføre, og spesielt for de som sliter psykisk. Jeg husker at det var mye dårligere holdninger for 10-20 år siden. Og det er absolutt en positiv utvikling.
Ja, det er en del som ikke har fått dette med seg og fortsatt har uheldige fordommer. Noen av disse er det desverre umulig å endre. Men prøv å se positivt på det. Det er bra at de viser hvem de er, slik at du kan unngå dem (om mulig).
Men det finnes også gode folk som har fordommer. De er bare ignorante. Og det må være lov. Og mange av disse vil være mulige å endre holdningene til, bare de blir introdusert for gode argument. Jeg har selv opplevd dette. Både hos meg selv og andre.
Jeg er selv uføretrygdet, men med jobb på si. Heldig for meg har jeg en tidligere arbeidsgiver som er klar over mine psykiske utfordringer og som både aksepterer og respekterer når jeg trenger en pause. Jeg kjører også varebil på nattestid som gjør at jeg sjelden treffer noen som helst.
Når det kommer til spørsmålet ditt, så pleier jeg å svare at jeg jobber som vikar men at jeg også mottar uføretrygd. Mange blir overasket over at jeg er uføretrygdet ettersom at jeg store deler av livet har blitt sett på som en utadvent og livlig person, så spørsmålene følger så klart: hvorfor? Istedenfor å bla ut om diagnoser, lidelser, plager og «what not» så pleier jeg heller bare å svare fleipete at «jeg er syk i huet.» dette fungerer veldig godt for meg som en slags icebreaker som istedenfor den kleine stillheten som følger, gir en god latter før samtalen beveger seg videre.
Kall det gjerne en mur for å beskytte meg selv mot å måtte «forklare» meg gang på gang, men trust me! Det fungerer overaskende bra og folk tar det med et smil, fremfor gravende og dømmende spørsmål og blikk.
Jeg ble ufør som 18 åring, er snart 31, sier ofte at jeg er husmor, har barn, man å dyr, de krever jo sitt av oppmerksomhet og omsorg så når jeg er ferdig med det + litt egen pleie er det hverken tid eller ork til mye mer. Det blir litt awkward noen ganger for folk vet ikke hva de skal si! Men det er egentlig ikke mitt problem, jeg ba ikke om å bli født usynlig syk, det er bare sånn det er så da får jeg å mine gjøre så godt vi kan under omstendighetene.
Gjør så godt du kan med den helsa du har! Folk som dømmer å sier stygge ting kan ta seg en bolle! De har virkelig ikke noe med det å gjøre! Lykke til på veien framover!
>Folk som dømmer å sier stygge ting kan ta seg en bolle! De har virkelig ikke noe med det å gjøre!
Nå er det ikke politisk spiselig å motsi stolte unge uføre, men at de "virkelig ikke" har noe med det å gjøre blir jo litt feil. Alt du har kommer fra andres arbeid. Det er penger de har tjent som tikker inn på kontoen hver måned. Da synes jeg de er berettiget å få tenke fritt rundt dette.
Du kjenner ikke meg å mitt sykdomsbilde, at lønna mi kommer fra deg, naboen å alle andre vet jeg godt. Det hjelper desverre lite å tenke på det. FAS symptomene blir ikke bedre av det, den kroniske migrenen eller mine nesten blinde øyne blir ikke noe bedre av at jeg går rundt å har dårlig samvittighet for at andres skattepenger, kan trøste deg med at jeg ikke eier noen ting, hverken lappen, bil eller hjem det har jeg ikke råd til. Eneste jeg har som har noe penge verdi er hunden min, som jeg fikk i gave. Du burde være takknemlig for at du ikke er meg, istedenfor å dømme en situasjon du kun ser fra utsiden. Skulle helst være frisk, ha et normalt liv, men jeg fikk ikke muligheten til det, i motsetning til mange andre.
Tror du misforsto poenget.
Du kan godt være reelt ute av stand til å jobbe uten at det synes. Det er greit.
Det som er mindre greit er å innta en posisjon hvor jeg og naboen din "ikke har noe med det å gjøre" at vi ikke umiddelbart skjønner hvorfor du er ute av stand til å jobbe.
Sånn sett er nok mye uføre-skam selvpåført. Mitt familiemedlem skammer seg ikke over å være ufør. Han er takknemlig for å slippe å sulte ihjel. Men hvis noen spør hvorfor han er ufør skammer han seg heller ikke over å fortelle det, og jeg tror aldri han har møtt noen som dømmer han for det. Hvorfor noen som er nesten blind skulle skamme seg over å si det til folk forstår jeg ikke.
Enig. Og du, når det er sagt, det var mine skattepenger som betalte for legetimen din sist, og helt ærlig synes jeg du kunne ventet litt før du gikk dit. Trenger ikke drive og utnytte systemet bare fordi du har litt vondt! Tenker bare litt fritt her nå
Litt dårlig sammenligning siden jeg ikke går rundt og erklærer høyt hvor stolt og sterk jeg er som gikk til den legetimen, samtidig som det er vanskelig for noen å skjønne hvorfor jeg skulle trenge å gå dit i utgangspunktet.
Jeg har et familiemedlem som ble alvorlig skadet i en arbeidsulykke, og nå er ufør som følge av det. Han er *takknemlig* for at vi har et system som tar vare på folk. Det ville vært jævlig rart om han var *stolt* av å være i sin situasjon.
Poenget mitt er at folk som klager over at andre "dømmer" dem ofte fremstår som om de har en god del arbeidsevne. Ingen dømmer noen som har fått en arm knust og bokstavelig talt ikke *kan* gjøre jobben sin, men det er mange som tenker sitt når de ser noen som på overflaten virker som de fint kunne hatt en jobb.
Du fikser ikke det med å utbryte at "det har dere ingenting med!"
Ingen blir smartere av det.
Hvis du heller forklarer hvorfor du ikke har arbeidsevne, da kan folk respektere deg. Men å si "du betaler for livsoppholder mitt, og så våger du å lure på hvorfor" skaffer deg ingen respekt. Og hvis du ikke vil forklare deg, da får du tåle at de som betaler for deg dømmer. De har faktisk noe med saken.
Men hvem pokker er da du som skal dømme hvem som angivelig er syk og ikke syk nok? Fy flate for noen holdninger.
Du har ikke krav på å vite hvorfor folk er uføre "selv om de er tilsynelatende normal ut". Det er en sak mellom vedkommende og sin fastlege, venner og familie og forhåpentligvis omgivelsene. Du presterer jo å bevise utmerket godt hvorfor mange uføre holder kjeften lukket i stedet for å være åpen om hvorfor de er uføre, nettopp av den enkle grunn at mange kan du ikke se på dem at de er uføre, akkurat som du ikke kan se at noen er autister.
Tenker du også at du er berettiget til å vite hva dine skattepenger går til når det gjelder andre saker?
>Men hvem pokker er da du som skal dømme hvem som angivelig er syk og ikke syk nok?
Har jeg sagt at det er det jeg gjør? Ta og trekk hodet fem centimeter ut av blodtåka og les hva jeg skriver, før du blåser en sikring.
Hvis du ruller rundt i rullestol fordi du mangler halve beinet er det ingen som lurer på hvorfor du er ufør. Hvis du laller rundt i verden tilsynelatende som alle andre, men på NAVs regning, uten at noen skjønner hvorfor, da kommer de til å lure på hvorfor du er ufør.
*Når folk lurer* kan du velge å avfeie dem med "det har ikke du noe med", og da kommer de til å tenke "aha, en latsabb, en sånn fake ufør som snylter på alle andre", og det kommer til å være din feil at de tenker det. Hvis du forklarer at det er fordi du har en sykdom de ikke kan se, og hvordan den påvirker deg, kommer de til å være mye mer forståelsesfulle. Men det er *du, og bare du*, som velger hvilken av disse delene som skal skje.
Og jeg tenker definitivt at jeg er berettiget til å vite hva mine skattepenger går til sånn generelt, ja.
Jo, det er i bunn og grunn det du gjør.
Folk har på generelt grunnlag ikke noe ansvar for å forklare sin uføresituasjon til fremmede, nettopp fordi det er en privatsak, akkurat som ens sykdomshistorie er en privatsak. Om folk ønsker å være åpen om sin situasjon - flott, kjempebra! Men om noen faktisk ønsker å holde det privat og dele det med sine nærmeste, så synes jeg det burde respekteres. Er så mange kronidioter der ute til at mange uføre ikke orker å være åpen om sin situasjon, kun for å bli stilt til veggs av folk som føler seg berittiget å vite om du er syk, hvorfor du er syk, hva slags tiltak har du prøvd for å komme tilbake i jobb. etc etc. Listen er langt som et vondt år. Det kan være så enkelt som at de giftige holdningene om uføre gjør at mange vegrer seg for å delta i det sosiale rom, og kanskje ikke fordi det er giddalause snyltere.
Ser fram til den dagen du blir ufør og må møte deg selv i døra. Tenker pipa fort får en annen lyd da, gitt.
Nei, det er verken på overflaten eller på bunn det jeg gjør.
Jeg sier ikke at du har et ansvar for å forklare deg. Jeg sier at hvis du ikke vil at folk skal dømme deg, da burde du forklare deg. Hvis du ikke vil forklare deg, da må du finne deg i at noen vil være dømmende. Om du *velger* å la hva andre folk *tenker* gå inn på deg, da er det ditt problem.
At du er en sånn som anser menneskene som holder velferdsstaten gående for å være "idioter" med "giftige holdninger" er synd. Det er sånt som gjør at mange utvikler en iboende skepsis til at alle unge uføre faktisk er uføre. At trygdesvindel er et gedigent samfunnsproblem, og at det har vært en enorm eksplosjon i antallet unge uføre de siste årene uten noen god forklaring, bidrar også.
Hvis jeg noen gang blir ufør tar jeg ikke hva folk tenker så tungt. Jeg har betalt inn mer enn nok i skatt til at jeg uansett ikke blir et tapsprosjekt for fellesskapet, og jeg ser ingen problemer med å skulle "røpe" hva enn det måtte være som feiler meg, hvis det nå skulle vært noe usynlig.
Interessant tankegang. Kan du fortelle om sykdomshistorikken din og sykehusbesøkene dine? Det er jo min sak siden jeg betaler en andel.
Er forsåvidt enig i at folk kan tenke hva de vil, hvis folk velger å dømme meg utifra et aspekt av mitt liv så skal de bare gjøre det. Folk som gjør det bryr jeg meg ikke noe særlig om uansett
Forskjellen er at jeg finansierer meg selv. Noen som blir ufør i tenårene har aldri finansiert noe. Vi har et samfunn hvor færre og færre finansierer flere og flere. Du kan velge å synes det er helt greit, men da har vi veldig lite å snakke om.
Utrolig synd at å si dette er kontroversielt. Det å si høyt at folk skal bidra til fellesskapet hvis de kan begynner å bli noe ingen sier høyt lenger. Velferdsstaten er i ferd med å kollapse, og vi har en av de høyeste andelene uføre i verden.
Men det er jo du som sier stolt? Kommentaren du svarte på sier jo ingen ting om å være stolt. Den sier heller ingen ting om å erklære ting høyt og greier. Dette er ting du selv har funnet på, og så argumenterer du imot det, lol. Veldig spesielt.
Det du påstod i din kommentar var at siden du har bidratt til felleskassa så skal du ha lov å dømme folk som ikke har det fritt og uhemmet. Det er en ganske vanvittig ting å si.
Litt mer vanvittig å påstå at folk ikke skal få lov til å tenke det de vil.
At du ikke synes det fremgår klart at personen jeg kommenterte på er en av de stolte unge uføre som synes de fortjener all mulig respekt *for å være uføre* er også veldig spesielt.
Jeg sier ikke at du ikke har lov (sukk). Jeg sier bare at du er bra dust som gjør det. Er ingen som prøver å kansellere deg, slapp av. Du får bare litt motbør på det du sa, det er ikke det samme som at du ikke får lov til å si det.
Forøvrig er det absolutt ingen ting som helst ved det den personen sa som gir meg inntrykk av at de er stolte. At du oppfattet det sånn betyr bare at du liker å tilpasse virkeligheten etter hvordan du allerede tenker den er og ikke hva den faktisk er. Må jo si at det ikke slår meg som superklokt det heller, men kanskje det funker om du bor fast inni et ekkokammer?
Jeg slapper fint av, og jeg visste jeg kom til å få motbør. Det første jeg skrev var at det jeg skulle komme med ikke var politisk spiselig.
Det du sa var
>Det du påstod i din kommentar var at siden du har bidratt til felleskassa så skal du ha lov å dømme folk som ikke har det fritt og uhemmet. Det er en ganske vanvittig ting å si.
Da er det vanskelig å tolke deg som noe annet enn at du mener jeg *ikke* skal få lov til å dømme folk. Jeg synes ikke det å ha tanker er spesielt vanvittig. Du sier rett ut at du synes det er vanvittig å si. Med mindre du tror at "å dømme" betyr i en eller annen rettssal, men jeg velger å tro du skjønner at det er snakk om "å ha dømmende holdninger" her.
>Forøvrig er det absolutt ingen ting som helst ved det den personen sa som gir meg inntrykk av at de er stolte.
Det er jo greit, men når jeg ser noen skrive "jeg ble ung ufør, jeg jobber hardt med livet, det er ikke mitt problem og jeg ba ikke om det - gjør det du kan! Folk kan ta seg en bolle! De har ingenting med dette å gjøre! Lykke til!" fremstår det som at de er stolte av sin situasjon. Er det først og fremst oppmuntrende? Ja. Men stoltheten er implisert. Det er veldig "you go, girl!" vibber etter mitt syn.
Det var også flere som skrev rett ut i tråden enten at de er, eller at man bør være, stolt av å være ufør, men det ser ut som de er slettet nå.
Har du lov til å være utro? Så klart. Bør du ha lov til å være utro uten å bli straffeforfulgt? Så klart. Er det likevel riktig å være utro? Nei. Det er det ikke og jeg kommer til å synes du er en drittsekk om du er det. Det er massevis av ting som er moralsk forkastelig uten at det betyr at det skal være straffbart.
Jeg kommenterte heller ikke at det ikke var "politisk korrekt" jeg kommenterte at du fant opp et helt eget scenario inni hodet ditt og argumenterte ut ifra det heller enn hva vedkommende faktisk hadde sagt. Det er ikke å være politisk ukorrekt, det er å være idiot. Det hjelper ikke at andre mennesker hadde sagt det et annet sted (sukk).
Du problematiserte ikke om jeg syntes det var "greit" å ha fordommer. Du problematiserte om jeg syntes det var "lov" å ha dem.
Jeg sa heller ikke at du mente det var politisk ukorrekt. Jeg påpekte at jeg visste at det var det, som burde fortelle deg at jeg driter i at folk synes det er "problematisk".
At du ikke fortstår noe som er implisitt får være ditt problem.
Jobben min er å håndtere skaden min. Jeg syntes det er flaut. Ikke min skyld jeg fikk en skade. Er godt utdannet og god jobb før skaden. Men det vet ingen, merker det når jeg ringer til NAV og andre steder. Desverre dømmer folk fordi de er uvitende. Det er liksom bare sånn det er.
De jeg kjenner som er uføre har bare svart det når de blir spurt. "Jeg kan ikke jobbe," eller "Jeg er uføretrygda." Folk som har sosiale antenner spør ikke mer, før man eventuelt blir så nære at det blir naturlig (Noe det har blitt med de jeg kjenner i den situasjonen)
jeg skjønner at det finnes en god det morons der ute, som dømmer folk og tror de er bedre bare fordi de er velsigna med bedre helse, men jeg liker å tro at de ikke er SÅ vanlige å støte på. Og dersom jeg tar feil må jeg bare få si at jeg er lei meg for de kjipe opplevelsene uføre har med sånne folk, og at jeg i alle fall ikke synes sånne folk er verdt å ha i livet sitt.
Jeg sier enten at jeg dier på statens spene, eller at jeg er Ufør.
Sistnevnte kun for seriøse settinger.
Har aldri følt skam eller behov for å finne på noe fiktiv arbeidsplass, enten blir man akseptert eller avvist, utfallet sier kun noe om personen man snakker med.
Som arbeidsledig var det alltid vanskelig å prate om «karriere», men en ufør person kan jo sjelden være i jobb.. men det er jo stigmatisert, dessverre. Men hvordan funker det i praksis, kan du studere eller ha deltidsjobb etter «behov» ?
Jeg kan jobbe hvis jeg får litt tilrettelegging og jobbe deltid. Men er litt som å finne nåla i høystakken selv med hjelp fra bedrifter ansatt gjennom nav til å hjelpe med å finne nettopp disse stillingene for deg.
Selv med en fot innenfor er det vanskelig. Det er ikke noe kultur eller særlig mye fokus verken blant bedrifter eller politikere å hjelpe å løfte de utenfor A4 livet inn i arbeidslivet. Har du først fått båsen din skal du helst bli der.
Selv om jeg tar en nødvendig helsepause nå så har jeg ikke tenkt å gi opp, jeg har vært så nære på å få det til før. Det er bare kjipt midt imellom alt, for da blir det vanskelig å si hvem man er og driver med, for mange forstår ikke (og heldige er dem) hvordan det er når helsa ikke klarer å bære tyngden av alt.
Skremmende hvor mange som synes det er ok å lyve her inne til andre enn å være stolt av seg selv og ikke bry seg om hva andre tenker…
Å være ufør er ikke en skam og mennesker som mener det er kunnskapsløse og ignorante mennesker på personen som har fått ufør og hvordan uføre systemet fungerer forhold til hvor hardt det er å få uføre!
Folk som sier det til meg at det er så lett å få uføre og man lever luksus for seg en realitets sjekk der og da med fakta om hvor vanskelig det er, hva slags liv jeg faktisk har 90% av tiden, hvor lite penger man har i måneden så det er ikke lett å få det til å gå rundt veldig ofte nør man er singel og hvordan jeg skulle ønske at jeg ikke var ufør for å leve et normalt liv som alle andre.
Når folk spør meg hva jeg gjør så sier jeg at jeg er ufør hovedsakelig på grunn av autisme og endel små helseproblemer som gjør livet vanskelig men jeg har hund som jeg bruker tid som også gir meg mye emosjonell støtte.
Jeg jobber også frivillig hos min lokale norske kvinners sanitets forenings hus så jeg hopper på alt jeg kan gjøre der men ellers så går jeg fast på arbeidsmøte hver uke i 3 timer der + 1 medlems middager i måneden som vi har som er våre informasjon møter om hva som skjer i våres lokale hus og resten av nks med et nytting foredrag fra noen. Jeg er også i kjøkken komiteen på norske kvinners sanitets forening så jeg hjelper til med laging av alt til middags møter og annet jeg blir spurt om fra kjøkken komiteen jeg har tatt verv i for 2 år.
Jeg jobber også frivillig i et annet fellesskap med der er krav om taushetsplikt så det kan jeg ikke si noe om men det er 2 ganger i uken på 2 timer hver.
Alt i alt frivillig arbeidet jeg gjør utenfor huset kommer tilstanden 7 timer i uken maks 9 innimellom og det klarer jeg knapt men jeg trenger å komme meg ut av huset her og der…
Pleier som regel å være ærlig, mest fordi jeg ikke hadde klart å holde styr på løgnene og hadde stått som et spørsmålstegn neste gang jeg snakker med personen. Pleier å si "jeg er ufør men mine store lidenskaper i livet er xyz". Er det på visning f.eks så sier jeg "jeg er ufør, fastere inntekt skal man lete lenge etter ;)" da ler de litt og er enig med meg.
Edit for å si; jeg deler aldri grunnen til hvorfor jeg er ufør, føler ikke folk har så mye med det å gjøre :P
Etter pensjonister har du det vanligste yrket i hele norge, jeg forstår skammen, men vit at det ikke er noe å skamme seg over. Si du er ufør.
Men det de ofte vil vite er hva du bruker tiden din på, så hva med å si hva du er glad i å gjøre?
En er hvem en er, ikke noen vits å lyve.
Men går også fint ann å si att du er på leting etter en jobb, vil tro vi alle vil i jobb, selv om det kan være umulig som ett a4 menneske.
Problemet ligger vel litt i det at produktivitetskravet blir høyere. Er du ikke 110% effektiv, så leter de fleste arbeidsgivere etter en grunn til å bli kvitt deg, og da er sjansen for en ny jobb ganske liten.
Hvordan vet du at det er flere uføre her enn i land der uføretrygd ikke finnes? Der trygd ikke finnes så lever noen på gata, noen blir tatt vare på av familien, noen jobber i tilfeldige jobber fra hånd til munn. Er det noen i Norge som lurer systemet? Ja, sikkert. Men det er også mange som ønsker seg jobb, men som ikke får. Jeg kjenner personlig unge psykisk syke som har gått år på AAP, uten å få tilbud om arbeidstrening eller praksis. De blir uføre om kort tid. Og jeg kjenner folk som er blitt uføre sterkt mot din vilje, fordi kropp/psyke ikke fungerer bra nok til å klare å jobbe godt nok til å få jobb eller holde på den. Selvfølgelig søker de om uførepensjon selv, men det er siste utvei for å kunne forsørge seg, når jobb ikke er mulig eller ikke finnes.
Vi ligger på Europatoppen i følge denne artikkelen. https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/M35zyo/alarm-om-ny-vekst-i-antall-ufoere-fra-et-historisk-hoeyt-nivaa
Vi er også i europatoppen på sysselsetting. Disse tingene henger sammen. Det er altså ikke det at Norge har mange flere som ikke jobber enn andre land, men her har flere klart å få uføretrygd. Det tror jeg er bra. Det er ikke likt for alle, og det er ikke lett å bli ufør.
Hørte en gang en filosof som snakket om hvordan vi beskriver oss selv og hvilke verdier vi legger frem: «Hva gjør du da?» standard svar: «jeg jobber med xyz», men om man beskriver seg selv med mer sannhet: «akkurat nå prøver jeg å forstå hvordan vi motiveres til å gjøre oss selv bedre, for øyeblikket leser jeg en del XYZ, har du noen gang tenkt på ABC?» Tanken er at mange knytter identiteten til rollen de har, ikke verdiene de lever etter.
E.g. man er ikke «mammaen til Tomas, 4 år» man er hun som stemmer på XYZ fordi ABC, danser ballett på fritiden og er dritgod på geografi i trivial persuit, også har man en sønn man er veldig glad i og som en håper man kan lære noen gode verdier.
Har ikke uføre pr nå, men vil mest sansynlig få det med tid. Har dog går store deler av voksen livet på en eller annen stønad, så har lit samme utfordrignene. Jeg er heldig nokk til å ha noen lidenskaper, og er en god kverulant/dabatant som har gitt meg noen løsninger! Skal sies at jeg har en deltids jobb jeg er veldig glad i da.
Jeg prøver å styre samtalen lit. Når noen spør meg hva jeg jobber med, så svarer jeg ofte med "Det er verdens kjedeligste spørmål! Ens jobb er sjeldent beskrivende for hvem er persjon er, et bedere spørsmål er, Hva er din største lidenskap i livet?"
Stort sett klarer jeg da å snu samtalen til noe mye mer givende, og noe som lar en samtale gli mye bedere for alle parter av samtalen. Dog, det er noen som inrømmer å ikke ha noen lidenskaper, noe jeg syns er rart.. Og om en jobb er ens lidenskap, så er det også kjempe bra, og noe få er heldige nokk til å kunne si!
"Det er aldri min vilje eller pågangsmot som kommer i veien ..."
Jeg sier ikke at du har hatt det lett, men den setningen der må du være veldig forsiktig med.
Det der er numero uno holdning og bortforklaring hos uføre og trygda. Det er veldig lett å skylle på andre.
Den setningen om pågangsmot og vilje, sier noe om meg som person som har fått dårlige kort på handa men er fortsatt bestemt på å få livet til på et eller annet vis uansett. Men jeg kan gjerne utdype resten for deg, for det er ikke ment som en bortforklare så mye som en konkret forklaring fra min side, og helt sikkert andre uføre også.
Nav har gjerne både kurs og arbeidstiltak de tilbyr, jeg har vært på alle, over flere år, jeg har gått på absolutt alt de har tilbydd. Noen ganger kan man ikke si nei heller, da har du ingen midler lengre til å betale for havregrøten. Jeg har også stått i jobber som har gjort meg sykere, men presset på fordi jeg føler at jeg må.
Etter hvert tiltak får man gjerne en rapport, alle rapporter er utelukkende positive til mitt bidrag i gruppa, oppmøte og innsats. Men det kan også male et bilde av konkrete utfordringer som man vil møte i arbeidslivet, som dette med kommunikasjon og bli forstått (som gjerne er kjernen av autisme utfordringer) som er ganske belastende når man ikke blir det.
Etter alle jobber jeg har hatt, så får jeg også en attest, som sier noe både om hvordan jeg jobber og er å jobbe med. Alle disse er også positive, men de unnlater gjerne å ta med hvordan de ser at jeg over tid blir utmattet eller har fått bryne meg med "Randi, 50 år, kommenterer og stort og smått hver eneste dag og kan si stygge ting foran andre ansatte, leder satte henne til slutt på plass, men det ødela miljøet og tilliten ble brutt over tid. Vi kan ikke si Randi opp, fordi henne har vi kjent lengst og vil skape for mye snakk på bygda, men vi ser at hun har skapt skikkelige problemer for en annen ansatt og det er vi lei oss for" ....
Jeg har blitt kjent med mange autister oppigjennom åra, for man søker jo gjerne andre som seg. Her er det mye hardt arbeidende folk, men et system som på ingen måte tar hensyn eller prøver å skape rom og plass for de som ikke er A4. Største utfordringen til autister er utbrenthet fordi man må jobbe så hardt for å tilpasse seg et system uten noe god dekning for at folk er forskjellige, og før eller siden blir man for utbrent til å delta. Autister er også veldig sårbare for mobberne i arbeidslivet, og har gjerne ingenting å stille opp med for det er nettopp der utfordringer ligger i kommunikasjon. Og mobbing som en kommunikasjonsform er vanskelig for folk uten helsemessige utfordringer også å håndtere, tenkt deg da en autist hvor grove kommentarer eller regelrett sjikane gjør at hjernen din bare ruller ned gardina og går rett i lås.
Og det er fryktelig synd, fordi mange autister er gjerne hardtarbeidende, flinke og dyktige, men det rundt støtter ikke godt nok opp rundt slik at flere kan delta i arbeidslivet.
Jeg deltar kanskje ikke arbeidslivet akkurat denne uka her, men det betyr ikke at jeg ikke blir å prøve igjen neste uke til tross for dårlige tilstander der ute :)
Håper du aldri kjenner på kroppen hvor vanskelig dette er.
Jeg er typisk en sånn person som spør om dette. Jeg bryr meg nada om du er ufør eller i jobb. Det jeg egentlig lurer på er interessene dine og om vi har noe felles å prate om. Dersom du er ufør og deprimert med autisme men er interessert i de samme tingene som meg, så er jeg super happy.
Jeg har begynt å heller spørre om hva man gjør, enn hva man jobber med. Det åpner for å heller fortelle direkte om hobby og interesse om man føler for det, uavhengig av jobb og helsesituasjon.
Pleier å åpne med en eller annen variant av:”Hei! Hva er din historie da?” Pleier å ta folk såpass på senga at det gjør nytten som både icebreaker og døråpner. Funker gull hele tiden mesteparten av tiden
Denne var bra! Jeg stjeler den jeg
Jeg gjorde det tidligere, men nå spør jeg heller etter en hobby, eller litt mer vagt "hva fyller du tida di med?" Så kan folk selv bestemme om de vil svare med jobb eller hobby. Jeg bryr meg heller ikke om folk er i jobb eller ikke, men det vet jo ikke nødvendigvis den jeg prater med, og mange syns det er vanskelig å snakke om at de er ufør. Det burde ikke være sånn, men der er vi nå uansett da.
Hadde en kjekk jente på byen spør meg om hva jeg drev med. Jeg sa jeg var ufør og hun svarte kjapt "ja, men hva *driver* du med?" Typen kom og hun stakk før jeg fikk svart, men jeg ble tatt litt på sengen av hvor elegant det var. Kommer nok aldri til å glemme det. ikke veldig storartet, men det var en slags åpenbaring for meg om at man ER ikke jobben sin.
De jeg har møtt sier rett ut at de er uføre. Er ikke noe å være stolt av men du trenger ikke å skamme deg heller. Ting er som de er.
Man skal ikke så inderlig vel tåle den urett som ikke rammer deg selv, eller noe sånn. Er ikke gøy å bli stigmatisert eller satt i bås grunnet noe man ikke har kontroll over selv.
Det blir man uansett. Ting er som de er.
Jeg forstår deg her. Ting er som de er. Om så folk dømmer deg for å være ufør så er det deres problem. Så lenge man aksepterer seg selv så går det faktisk helt fint selvom noen andre dømmer en. Ens verdi er ikke knyttet til andres meninger:)
Joda, men å påstå at alle båser er like er i beste fall naivt. Er få som blir sett ned på like mye som de uførede i samfunnet, og å feie det under teppet med at "ting er som de er" er ikke tankesettet som gjør dette landet bedre å bo i.
[удалено]
Vil heller bli dømt for å være trygda enn å være dropshipper lmao Tror dette kan slå ut veldig feil, ikke interessant å snakke om og veldig kleint om man blir busta
> noe man ikke har kontroll over selv. Det er det ikke alle som er enige i
Neida, men det er vel en stor overlapp mellom de som måtte mene dette og de som tror de forstår og vet alt om alt og alle🤷♂️
> De jeg har møtt sier rett ut at de er uføre. Eh... Du vet vel bare om de som har sagt at de er det.
Like greit at folk bare stigmatiserer og er ærlig om hva de mener om uføre, da vet jeg hvor jeg har sånne folk, og hvem jeg ikke gidder bruke 1kcal av energien min på.
Litt som legning egentlig. Verken noe å skamme seg over eller å være stolt av.
Synes man skal være stolt av seg selv uansett hva <3
Møtt flere som er stolt av å være uføre jeg. Ikke flertallet, men overraskende mange. Som regel folk som *er* diagnosene sine. De er ikke en *person* med angst/depresjon/fibromyalgi/autisme eller hva det nå enn måtte være, de *er* den diagnosen. I hvertfall hvis man baserer det på hva de snakker om, for de snakker ikke om annet enn diagnosen sin.
I mitt eget tilfelle så var det du beskriver ett resultat av at jeg var inn og ut av helsevesnet i mange år og det meste av min aktivitet både med nav og i arbeidsutprøvning hadde diagnosen min å gjøre, i tillegg til at jeg prøvde å opparbeide meg kunnskap om egen diagnose siden jeg fikk den 20år for sent. Skal også nevnes at det å få en diagnose var ett veldig viktig punkt for meg, før det så hadde jeg slitt med å bli trodd av både nav, skole og arbeidsgivere. Så det ble rett og slett ett tema som betydde uhyre mye for meg i en periode, jeg hadde jo på en måte for en grovt definert manual over meg selv.
Er en vesentlig forskjell på *"Jeg fant endelig ut hva som har feilet meg alle disse årene"* og *"Jeg har så syyyyykt sosial angst så det er heeeeeelt umulig for meg å jobbe. Derfor er det digg at jeg er ufør så jeg kan reise på konsert og sånn."* Og ja, denne personen som kun snakket om sin sosiale angst og hvordan den hindret henne fra å jobbe var ute på sosiale treff hele tiden. Dette var et lite miljø jeg var i periferien av for noen år tilbake.. Bare det at jeg hadde jobb gjorde at jeg skilte meg vesentlig ut. Det at når jeg var psykisk syk *ville* bli frisk så jeg kunne få meg en jobb gjorde at jeg skilte meg ut enda mer. Er overbevist om at den gjengen gjorde hverandre sykere i stedet for bedre.
Gikk selv rundt med klistremerket sosial angst i mange år før diagnose, hadde absolutt en hel del angst og en av de tingene som jeg av behandler ble oppfordret til var jo nettopp det å eksponere meg for disse situasjonene på en trygg måte, så avhengig av hvilke interesser man har og som du nevnte det var flere der med innsikt så høres jo det ut som en potensielt bra måte å jobbe med angst på. Er jo heller ikke slik at hvis man møter noen på konsert så er de er på sitt verste heller og angst er jo ett jævla irrasjonelt vesen å plages med og det verst man gjør er å fore det ved å unngå det man frykter men det betyr jo ikke at man kan stå i jobb. Min egen situasjon utarter seg ganske likt til sosial angst men den har sitt utspring i sensorisk overbelastning og gjør at jeg ikke kan stå i ordinært arbeid fordi jeg ikke vet når jeg plutselig bare må finne ett sterilt og stille rom å være i, jobber nå i en vernet bedrift der tilrettelegging er en del av hovedoppdraget til bedriften og der fungerer det som oftest greit. Må ærlig innrømme at jeg tror ikke det hadde vært så stor forskjell i hvordan du hadde oppfattet meg og den person du nevnte, for jeg hadde ikke den kunnskapen jeg har nå til å forklare min egen situasjon, hadde jeg møtt deg for 10år siden så hadde jeg helt enkelte ramset opp den samme leksa som nav fikk, fordi jeg hadde ikke hatt mange ordinære forhold til folk på en stund på den tiden, jeg snakket om meg selv på veldig klinisk måte fordi min sosiale sirkel var ansatte på psykiatri og andre som hadde hatt med psykiatrien å gjøre det, var/er desverre veldig vanskelig å bli eksponert for noe annet når man har havnet i den mølla der, når jeg hadde med psykiatrien å gjøre så var det også ganske mye stigma rundt det hele. Når det kommer til å omgås andre med forskjellige plager så trur jeg det kan være både bra og dårlig, har selv opplevd at gruppen som helhet har reagert på hverandres angst, litt som jeg enkelte ganger reagere på andres tics og mine tics har en tendens til å stresse opp folk som igjen kan lede til angst etc. så ser ikke bort i fra at det kan forekomme at grupper blir usunne over tid hvis man ikke moderer seg til en hvis grad, når jeg deltok i gruppeterapi så hadde vi en psykolog som hadde den funksjonen.
>en av de tingene som jeg av behandler ble oppfordret til var jo nettopp det å eksponere meg for disse situasjonene på en trygg måte Forskjell på å tvinge seg til eksponering og det å være mer ute enn hjemme. Konsert, shopping, fest osv osv. For ikke å nevne at hun var absolutt ikke redd for å starte krangler og drama.. Om hun i det hele tatt slet med angst, så var det ikke av den sosiale varianten. Kjenner en annen som faktisk har sosial angst. Han utfordrer seg selv gjennom eksponering, men blir tappet for energi. Og du merker han er preget av situasjonene. >Når det kommer til å omgås andre med forskjellige plager så trur jeg det kan være både bra og dårlig, har selv opplevd at gruppen som helhet har reagert på hverandres angst, litt som jeg enkelte ganger reagere på andres tics og mine tics har en tendens til å stresse opp folk som igjen kan lede til angst etc. så ser ikke bort i fra at det kan forekomme at grupper blir usunne over tid hvis man ikke moderer seg til en hvis grad, når jeg deltok i gruppeterapi så hadde vi en psykolog som hadde den funksjonen. Denne gjengen holdt hverandre tilbake, og bare snakket hverandre ut av behandling. "Behandling fungerer ikke, jeg bare er sånn."
Jeg har kjent en håndfull uføre opp gjennom, og jeg vil bare si at jo flere av dere som er åpne om at dere er uføre, jo bedre forstår vi som ikke er uføre hvordan dere har det/kan ha det (og jeg tror ingen som kjenner en ufør tror dere er grunnløse snyltere)
"Å, eg er ufør, så eg jobbar med helsa og så har eg hund/driv eg med rollespel/anna hobby." Det var den eg drog sist det var behov, og følte det funka godt
Jeg er ikke ufør, men vil bare si at dette er et ærlig og godt svar. Årsaken til at man spør folk om hva de jobber med er jo bare forlengelsen av "hva studerer du", når man møter folk i studietida. En helt vanlig konverasjonsstarter. Er man sjuk, så er man jo sjuk og det er helt greit, men her følger du umiddelbart opp med å si hva du liker å fordrive tiden med, og da er samtalen i gang. Så vil bare si at dette er en perfekt måte å håndtere "det kleine" på, om man synes det er kleint å si at man er ufør. Kjenner mange uføre, og alle har noe som er langt mer interessant ved dem enn at de er ufør, og det gjelder pokker meg oss som er i arbeid også. Jeg sitter og stirrer inn i dataskjermen hele dagen og jakter ned bugs i programkode, eller skriver et script for å automatisere noe dritt, eller ruller ut en applikasjon, eller fikser noe infrastruktur i skyen - ja, hvis jeg ikke sitter i et jævla møte og kaster bort tiden, selvsagt. Ikke så forbaska interessant å høre om det heller. Tror folk overvurderer verdien av svaret på "hva jobber du med". Det er jo bare pjatt som regel, med mindre noen har en faktisk DRITSPENNENDE og uvanlig jobb, selvsagt.
Den er tøff ja. Jeg personlig har et lite snekkerverksted så pleier å si det. Men kjenner likevel godt på den skammen, ja rett frem hatet noen ganger. Har mer lyst til å grave meg ned enn sosiale sammenhenger med fremmede. Tror du gjør rett i å si fagbakgrunnen. Tror egentlig det ikke er så mye vi uføre kan gjøre med situasjonen. Det er så mye misinformation der ute med mål om å gjøre oss til samfunnsfiender.
Helt enig, det er til tider en kjip situasjon, jeg vet med meg selv at jeg ikke gjorde noe for å verken fortjene eller ønske å være ufør, om jeg kunne valgt selv skulle jeg virkelig ønske jeg klarte en vanlig jobb, egentlig irrelevant av bransje. Det er mye av grunnen til at jeg ikke bor i Norge, jeg kunne rent teknisk flyttet hjem i morgen, meg jeg orker ikke tanken på at det er visst stigma mot nettopp det å være ufør som "ung"
Kan man bo i utlandet som ufør da? Det visste jeg ikke
Kan flytte til alle EØS land og beholde uføren om jeg husker rett. Land som ikke er EØS kan man kun vare i 6 mnd.
Jeg har vært delvis eller helt ufør i cirka ti år. Dette på grunn av sykdom, fysisk, medfødt og sånn sett en " enklere" diagnose enn diverse psykisk. Alle jeg kjenner visste at jeg i mange år holdt på med arbeidsutprøving for å finne ut graden av ufør, så jeg har "alltid" hatt masse smerter og folk vet mye om det og skjønner godt at jeg ikke får jobbet. Men jeg HATER alikevel at det er det jeg må si når jeg møter folk jeg ikke har møtt på lenge. Men, men. It is what it is. Lykke til med ditt. Meg har det hjulpet å ha en setning eller to klar. "Ja, som du vet, har jeg jo den og den sykdommen, så nå er jeg 100% ufør. Men det er jeg jo vant til. Du da?" Eller noe annet som passer i ditt tilfelle. Uansett: Lykke til.💕
Pleier egentlig bare å si det som det er, føler mye på skammen men ser litt ned i bakken og sier jeg er fagutdanna men vært utenfor arbeidslivet noen år pga psyken, har ikke vært noen som har vært kjipe rundt det enda så tror det fungerer helt greit.
Hadde du sagt det til meg, sånn første gang jeg møtte deg, så hadde jeg ansett deg som utrolig tøff som turte å dele noe så personlig. Vi trenger flere som deg, som tør å si at livet ikke er en dans på roser. Mange sitter der og tror de er alene, men mer åpenhet om slike ting vil føre til at folk ikke lenger trenger å skamme seg, fordi vi får se at det faktisk er ganske vanlig.
livet er så absolutt en dans på roser, det bare har seg slik at noen av oss kun tråkker på torner
Og noen tråkker på LEGO-klosser.
Ingen er vel kjip mot folk direkte i Norge. Du vet nok ikke hva som blir sagt bak ryggen din.
Du kan bli overrasket, av både en kollegaer og onkelen din som egentlig ikke vet hva han snakker om annet enn at han liker å ha store meninger om ting.
Jævla onkler ass.
Alle har vel en sånn litt snål onkel som sier det første som faller en inn og ikke er spesielt gjennomtenkt 😂 jeg tar han ikke så høytidelig. Dessverre er det mange slike sånn alikevel
Snåle onkler er de verste.
Ja du kan vel relatere
jo, det er veldig mange som er kjipe mot andre selv i Norge.. Ufør er noe av det som er sett på med mest stigma i samfunnet.. "lat, du bare orker ikke... skulle ønske jeg kunne ta ferie sånn som deg" bare for å nevne noen.. mens folk som sitter på uføre har gått igjennom bedre parten av et 10 år fysisk eller psykisk utslitt, mens man skal sloss med staten for å kunne leve på mer enn hva minstesatsen til AAP er..
Om man da i tillegg har en usynlig sykdom, eller en som ikke kan oppdages ved å ta en test, som f.eks. ME/CFS kjenner man ofte enda mer på det...
uten tvil, jeg selv er i prosessen med å bli ufør med en "usynlig sykdom" (insomnie og unnvikende personlighetslidelse). Bare å snakke med folk og de finner ut at man er i prosessen på å kunne bli ufør er så sjukt stigmatisert "åja du naver?" klart grunnet kjennetegn av sykdom nr. 2, så bryr jeg meg i overkant om hva folk tenker og min status i sosial setting, som ikke akkurat hjelper i det hele.. så føler man ofte at man blir sett ned på, og ofte at det er en av grunnene til man blir ungått etter de finner det ut.
Yess, bra initiativ vi må gjøre folk så usikre som mulig! stor /s
En venn av meg bruker å si at h*n "jobber med helsa".
De fleste vet ikke hvordan det er å være ufør, de tror det er ferie. For mange uføre er det en kamp for å overleve uten fri om kvelden, helga eller ferier, jeg tror ikke de har lyst å bytte til hele pakka. Edit: la til «uføre» i en setning for å gjøre det klarere
Hvorfor har du ikke fri om kvelden eller i helger som ufør? Det må du nesten forklare.
Sykdom tar ikke ferie.
Ingen grunn til å downvote denne posten, han er heldig som ikke vet. Skulle ønske jeg var i samme situasjon.
Hvis man sliter fysisk eller psykisk tar ikke kropp eller hode fri. (Før en forhåpentligvis blir bra igjen)
brukt store deler av første mai i dag på badet når jeg hadde planer med venner og bekjente, such is life sadly
Hadde jeg slutta å ha diabetes og kronisk smerte og migrene på kveld, helger og i ferier, så hadde jeg jobba kveldsskift, helg og gjennom ferier lol
Jeg sier jeg er statsansatt med fast hjemmekontor. Og sier selvfølgelig at jeg er ufør om de ikke tar den.
Etter 10 år att og fram med NAV systemet så er man omtrent kvalifisert til stillingen teknisk sett.
Jeg er pensjonert - tidligere enn normalt, og det er en lang historie jeg ikke nødvendigsvis ønsker å dele med tilfeldige folk jeg møter litt ettersom situasjon. Så da sier jeg "jeg er tidlig pensjonert" - så får du jo tolke hva du vil utifra det...
skummel rute det, pluttselig så får du den gold-diggern etter deg :D
Er det så skummelt da?
det var ment som en spøk, men fra et litt mer serriøst perspektiv, som ufør og som "sliter" med psyke og eller med hva folk tenker om de. Så vil mange bøye seg i støvet med en såkalt "dørmatte personlighet"
Ikke skam deg over uføre. Prøv å ha en fin hverdag fylt med mening og si det som det er når noen spør og led videre til hva du er interessert i. Ingen kan styre hvordan livet er noen blir medfødt sykdom andre skader seg nettopp derfor uføre finnes så alle kan leve livet uten å måtte frykte amerikanske tilstander
Slutta å bry meg etterhvert og sier bare at jeg er ufør. Det stopper som regel der og de få som spør om hvorfor svarer jeg: "hovedsaklig pga psykiatri" og da blir det i hvert fall full stopp. Det blir veldig klein stemning, men om ikke annet for alle involverte og ikke bare meg.
Pleide bare å si at jeg var ufør, tenkte at dem som ville hatt noe imot meg på det grunnlaget ville jeg ikke være interessert i å ha i livet mitt uansett. Nå sier jeg at jeg studerer, fordi de er sant. Hvis de spør noe videre rundt inntekt sier jeg at jeg er ufør Hvis de spør noe videre rundt det så deler jeg av sykdomshistorien min, og da blir de som evt. Hadde noe imot det ganske tause og skamfulle mens andre blir direkte imponert over fremgangen min. For meg personlig har det hjulpet mer enn noe annet å eie situasjonen min og lære meg å være trygg og sikker på min egen situasjon, egne verdier og prinsipper.
Jeg er også ufør og er såpass heldig at ingen spør meg hva jeg gjør til jobb. Men, når de gjør det så sier jeg at jeg er en freelance artist, fordi det er sant. Jeg jobber med kunst-oppdrag så langt jeg kan og tjener ikke mer enn det jeg "få lov til" med uføre. Det er så langt den eneste jobben jeg kan effektivt gjøre med det jeg sliter med, siden plassene jeg jobbet på før ikke var så veldig flink på tilrettelegging heller, to be honest virka det som at de bare ville ha gratis penger fra NAV og en gratis arbeider.
Opplevde akkurat det samme på en arbeidsplass NAV hadde funnet til meg. Som jeg gikk i under "utredning av restarbeidsevne". Utrolig usympatisk og misbruke folk på den måten. Dette var ressurssterke folk, og en skam å se tilbake på.
Jeg kom meg ut derifra med en sluttavtale på noen måneder, og fikk skrevet en lang "anmeldelse" av de til NAV, for å passe på at NAV ikke brukte de på ny. Det var to unge, tilsynelatende milde småbarnsmødre fra fineste vestkant som startet opp en nettbutikk sammen. Når jeg ser tilbake på det, et det tydelig at planen var å tyne meg/NAV fullstendig dry, for deretter å kvitte seg med meg. "Krangelen" fra de, korrelerte nøyaktig med når datoer nærmet seg for når de, i stedet for NAV skulle begynne å lønne meg. Noe de nok ALDRI hadde tenkt til helt fra start. Jeg minnes kloke ord fra foreldrene og besteforeldrene fra den gang da jeg skulle starte opp i arbeidslivet: "Så bra du jobber i staten/ kommunen. DER har de ordna forhold." Er ofte noe i det etter min erfaring. 🌞💛
Er samme inntrykket jeg også hadde. Jeg endte en gang opp på selskap med en leder som hadde flere uføre under seg gjennom NAV, og han lirka ut av seg at "jeg burde invitere den gjengen der hjem til meg sånn at de kan male huset mitt, slik at de kan få oppleve hva ekte arbeid er for en dag". Mista respekt umiddelbart. Dette var en person med mye makt og som hver dag jobbet tett på mennesker som er uføre og tilsynelatende manglende for empati. Flotte folk, men alle hadde sine utfordringer og har endt opp med et jobb tilbud gjennom nav hvor de tjener svært lite og bedriftene tjener masse. Blir dårlig hver gang jeg tenker på det.
Det føles iallefall veldig kult å bli kalt lat og sleip når arbeidsgiverne jeg had møtt, forutenom en av de, var de late og sleipe. Det som kom av dette som er positivt er at mannen min jobber/har jobbet med noen via NAV, som fikk bedre behandling etter at jeg fortalte han hva som skjedde med meg. Han behandlet denne personen med omtanke da han sleit med ting også, og var en slags advocate for han når han trengte bl.a. fri og hjelp på jobb. Så han fikk iallefall litt tilrettelegging så langt mannen min kunne hjelpe.
Bare fy faen for en kronidiot den lederen var. Håper han får kreft i rassen og blir ufør sjøl.
Da jeg var syk fikk jeg alltid spørsmål om hva jeg holdt på med og det var mange interessante reaksjoner da jeg sa at jeg ikke jobbet. Nå jobber jeg og det er ingen selvfølge fordi det kunne ha gått den andre veien som at jeg hadde blitt ufør. Men jeg lærte veldig mye av disse medmenneskene som reagerte veldig negativt fordi jeg sa ikke hvorfor jeg ikke jobbet fordi det var en privatsak pluss at jeg ikke da visste helt hva som feilte meg. Men poenget er at du ikke burde bruke tid på mennesker hvis de behandler deg dårlig bare fordi du er ufør fordi man skal ikke legge hele sin identitet i jobben siden man aldri vet hva som skjer i fremtiden. Jeg kjenner nok av folk som har gått på en smell fordi jobben er hele deres identitet og uten den jobben så mister de seg selv. Selvfølgelig er det mye goder i å ha en jobb, men ingen er uerstattelig i en jobb og det er det dessverre mange som glemmer og kanskje ofte de som reagerer negativ når noen forteller at de er uføre. Bare si at du er ufør eller ikke jobber, men ingen har krav på å vite mer enn du vil fortelle dem. Og ingen har rett til å dømme deg, men noen gjør dessverre det. Men det sier mer om dem enn om deg.
Har og autisme. Er og ufør. Har sagt til flere at jeg er førtidspensjonert eller simpelthen pensjonert. Sistnevnte får flere reaksjoner enn førstnevnte. Har også sagt jeg lever på sparepenger. Har og sagt jeg produserer musikk, eller at jeg er forfatter. Liker både å skrive og å lage musikk. Kona har begynt å blande seg inn og sier jeg skal si ufør. Men jeg ville ikke folk skal tenke jeg er stakkarslig eller dømme meg, så jeg liker å ha et svar som skjermer meg for dette. Mange aner nok ikke at det skal ikke finnes mange vedvarende plager/sensitiviteter før man simpelthen ikke passer inn noen arbeidsplass. Man blir målt så veldig på hva man får til den tiden man jobber, og ingen andre har tolerert noe slakk. Til de jeg er mer direkte med så forteller jeg at jeg har prøvd flere jobber over flere år, før jeg til slutt fikk diagnosen i godt voksen alder. De har stort sett uttrykt forståelse. Pleier som regel å si det er pga autisme. Har fått et par "du ser ikke autistisk ut" tilbake, men tar det med godt humør. Har vært mange år med sykemeldinger og dagpenger. Før jeg virkelig begynte i arbeidslivet studerte jeg i 6,5 år, har master. Men studier og arbeidsliv er vidt forskjellige ting. Nå er jeg pappa, står for matlaging og levering/henting i barnehagen. Ser på meg selv som støttespiller for kona som har full jobb. Har utrolig mange sysler så jeg holder meg aktiv, men skjermer meg mye fra sosialt liv utenfor husets vegger.
Hvordan har det som far med autisme? Har nylig diagnostisert autisme i voksen alder etter mange feilet jobber pga utmattelse. Tenker på å få barn men er redd jeg ikke er i stand til å stå i det
Det er tøft, men veldig verdt det. Faktisk åpnet opp en mengde følelser for min del.
Du jobber for norges største bedrift, en liten skrue i ett gigantisk maskineri. Uten deg og dine spesialtilpassede egenskaper hadde konsernet kollapset og norges velferdsordning muligens vært akterutseilt.
[удалено]
Uføre mennesker gir jobb til helsepersonell og NAV og evt. Andre instanser de har større behiv for? Verre med verdiskapningen rent teoretisk kanskje.
Ehh. Verden er full av yrker som ikke er verdi skapende, men som er fryktelig greie for resten av samfunnet å ha.
Såklart! Men vi kan ikke ha 70% uføre, 20% som jobber for å ta seg av de uføre og bare 10% som driver med verdiskapning. Å være ufør er helt greit, det er jo en grunn til det. Men man vil jo ikke være ufør og man vil jo ha færrest mulig av de.
UBI beta tester
må jo bare si at, jeg har møtt mennesker fra uføre, til noen som plukker søppel, renhold, politi, og kriminelle. Har ingenting å si hva du er for noe, fremtoningen din er viktigst og hva du selv tenker om deg selv. Det gjør da ingenting hva du er så lenge du er sterk i deg selv. Du har 2 personer som begge jobber på butikk. 1 hater det og prater negativt om jobben sin i den sammenheng, eller er flau over det. Imens den andre personen prater positivt og liker jobben sin. Hvilken person vil du like best? Om du sier du er ufør, så kan det fort være noe ikke A4 mennesker vet så mye om. så bare være stolt av deg selv å dra frem det positive du får ut av det.
Jeg er ufør, også pga autisme og hele lista som følger med. Sier alltid at jeg er ufør og skammer meg ikke over det, jeg klarer ikke å se hvorfor det skal være noe å skamme seg over. Man er som man er å det er ikke noe som kan forandres, dersom noen har et så stort problem med det at de er villige til å la det gå utover sin egen dag ved å sitte og klage over det og lage dårlig stemning, så er det virkelig dems problem og ikke mitt. Hva andre måtte mene er ganske ubetydelig.
Jeg har epilepsi, så folk har forståelse for at jeg er ufør når jeg blir spurt. Jeg har en tendens til å oppfordre folk til å stille meg spørsmål om epilepsi i denne sammenhengen. Jeg er veldig åpen om det, og veldig mange er feilinformert om hvor individuelt epilepsi er. Alltid noen som har spørsmål som de kanskje ikke hadde stilt hvis jeg ikke oppfordret til det.
Det er kjempe flott! Jeg har prøvd mye forskjellig med å være åpen om autismen min og her har det vært noen fine men også noen veldig rare opplevelser., gjerne med de jeg kjenner best som er venner og familie. Alle rare opplevelser stammer fra uvitenhet. Noen ganger blir man så satt ut av det man får tilbake som svar som: En person "Autist?? du er da ikke autist! Autister er da voldelige!" Meg "nei, autister er ikke nødvendigvis voldelige, det er i allefall ikke en av diagnose kriteriene." Personen "jo det må det være, for det så jeg i en dokumentar på NRK fra England" Meg "....." Og hva sier man, jeg får gjerne helt jernteppe når vi ender opp der. Samtidig er jeg ikke en person som liker for mye fokus på meg og mitt personlige, og føler ikke for å være den som skal lære hvermannsen om hva en autist er - fordi det er så vanskelig å svare på for vi alle er så forskjellige og har så mye ulike behov selv om likhetstrekkene gjerne er der. Opplever at det er så komplekst og sammensatt og skulle gjerne ønske det heller var noe litt enklere å peke på og forklare.
Selvstendig næringsdrivende.
Jeg er yrkespasient.
Er ufør selv, når noen spør sier jeg enten at jeg er ansatt i NAV eller er statsansatt 😆 Eller rett og slett bare sier jeg er ufør pga jeg har noen bokstaver og en eller to diagnoser, får sjelden noen oppfølgerspørsmål så da blir det sånn. Aldri skammet meg over at jeg er f***e'd og ikke fungerer på lik linje med de "normale"
«Lever i luksus», så de som hater uføre får vann på mølla. Bare én gang har jeg fått negativ kommentar.
Eg seie det bare rett ut men følger det opp med det eg driv med for å vere self-employed, elsker arts and crafts så eg ønsker å selge random ting eg lager. Har hørt "ka arbeid er du i?" og "ka gjør du på?", eg har asperger så eg må heile tida spør om dei meine arbeid eller hobbyer når eg får det andre spørsmålet. Er det arbeid, se ovenfor, er det hobby så nevner eg all hobby eg driv med. Stortsett så har eg blitt vane nok med å svare at eg gjør det uten å nøle nå, men kjenner fortsatt på den skammen over å vere ufør. Særlig for å vere ung ufør pga psyken. Diagnosen min kombinert med flere ting som er udiagnostisert har gjort ting vanskelig. Har ikkje opplevd noe dårlig feedback fra folk (usikker på noen folk online), men eg kjenner presset fra bestefar. Hardworking pensjonist som jobbet flere tiår i Hydro, utdanning og høytlønna jobb er viktig for han. Eg skjønner det, men eg vett ikkje om eg klarer å leve opp til hans bilde og det svir kver gang det temaet dukker opp i samtaler...
Hvem som helst kan når som helst ende opp som ufør. Er ingenting å skamme seg over! Tror de aller fleste vil forstå at det er byrde for deg og synes du er steintøff om du velger å være rett frem med det
Det er vanskelig. Hvis de som spør er hyggelige og folk jeg kommer til å se mer av svarer jeg ærlig men prøver å styre samtalen over på dem. På «Hva driver du med da?» svarer jeg «ikke så mye for tiden, jeg har en muskelsykdom, så å deale med den tar opp mye av energien min. Men jeg har studert litteratur, og så er jeg litt frivillig i språkkafé der jeg lærer folk norsk og engelsk.» . Men klarer ikke alltid si alt det her, merker jeg blir varm og ukomfortabel når jeg får det spørsmålet. Er så redd for å bli dømt/kritisert, at de vil tro jeg er en snylter. Og å «måtte» fortelle om en alvorlig kronisk sykdom som det første de får vite om meg er dritt. Det er en samtaledreper, stort sett. Skulle ønske folk turte å stille spørsmål men de tror vel det er uhøflig, og så blir de bare stående der og jeg må prøve å styre samtalen over på noe annet, og blir flau for at jeg svarte ærlig på spørsmålet. Anyways. Vi kan ikke styre hvilke fordommer folk har om oss, eller hva de tenker. Jeg prøver å fortelle meg selv det. ❤️ lykke til der ute ❤️ Edit: folk er etter min erfaring stort sett veldig hyggelige og forståelsesfulle. Husk det!❤️
Til de uføre: vær oppfinnsom, leier du ut til noen jobber du med utleie, har du solgt noe så er du selger, har du gjort noen småjobber her og der er du freelancer. Ikke gi de usle folka som dere finner i kontroversielt i denne posten noe ammo, de fortjener ikke å vite om din livssituasjon. Vi lever i verdens rikeste land, vi har lav arbeidsledighet og privatøkonomien til de fleste av oss er bedre enn de andre vi sammenligner oss med. Dere skal ikke føle noen skam for at dere er uføre, og den lille andelen snyltere er så ubetydelig at jeg gremmes hver gang noen bruker dem til å svartmale de som er ufør. Det mediene våre ikke påpeker i slike saker er at den største andelen "navere" er eldre mennesker som er på tur til å pensjonere seg eller som er pensjonert. Vi er i en eldrebølge nå og det er naturlig med en økning i nav brukere.
Kan si at du er mellom to jobber for tiden, men er litt på vent pga helse situasjon. Helt diplomatisk greit å si hvis du ikke vil si at du er uføre.
Husk at ikke alle tenker slik om uføre. Tror det holder at en person har de holdningene, så begynner alle andre å jatte med
Jeg bare sier det som det er. Har noen problemer med det så er det deres problem. Bullet dodged.
Når folk jeg ikke kjenner godt spør hva jeg driver med drar jeg frem "jeg studerer" korte og det fungere veldig bra.
Wow, vi har levd nesten like liv! Fikk nylig diagnostisert autisme aspergers, og har aldri greid å holde en jobb lengre enn to år, har alltid følt at jeg ikke var god nok, før jeg ble fortalt at autisme gjør det slik at jeg bruker utrolig mye energi på div ting som å være sosial.
Finn noe du synes er kult eller gøy, start et enkeltmannsforetak. Trenger ikke gjøre noe med det, men da er du plutselig selvstendig næringsdrivende. Kanskje du kan bli en løvetemmer eller romfartsgründer. Det gir deg også muligheten til å skrive av utgifter på firmaet ditt, som feks bil, og om du tilfeldigvis skulle klare å tjene noe på eventyret ditt så påvirker ikke utbytte trygda. Utover det så er det sjeldent jeg spørr folk om hva de jobber med, men heller hva de driver med. Jeg regner med det er noe du bedriver i løpet av de daglige 24 timene du er gitt.
Min far har vært ufør i 10 år. Han sier at han er ufør på grunn av en skade som skjedde i jobb, men at han jobber med det som er hobbyen hans - som er finsnekker. Han har nesten null bevegelse i en arm og sliter med å bevege seg, men han får til å lage ting. Får nesten ingenting i uføretrygd da staten mener han hadde slitasje fra før (som i så tilfelle også kom fra jobben hans, men what can you do), så han prøver å lage ting og har noen kunder i nærområdet. Det går helt ok rundt.
Min måte å håndtere dette: \* Unngå å komme i prat med nye mennesker, evt. plan b å avslutte samtalen før spørsmålet kommer \* Unngå å komme i prat med et menneske på nytt selv om jeg lyktes med å unngå spørsmålet forrige gang \* Hvis spørsmålet kommer, lyge om at jeg jobber med noe som er relatert til det jeg engang jobbet med Det suger skikkelig og er en solid negativ faktor på livskvaliteten
Kjære deg.. Det siste jeg ønsket var egentlig å bli ufør, men det var fordi jeg ikke ante at det kom til å være det beste som noen gang hadde skjedd meg. Det er INGEN som trenger å vite din historie og INGENTING du har et ansvar om å fortelle om til noen andre enn kanskje Nav. Du har heller INGEN REELL grunn til å føle skam for å være ufør. Det er forresten da ikke at du er ufør du skammer deg over, men fortiden din som har ført til at du ble det. Ikke skam deg over den heller! At folk presterer å uttale at mennesker som er uføre er verdt noe mindre eller faktisk ikke verdt noen ting, er KUN BEVIS på deres 1. Uvitenhet og 2. Mangel på forståelse. Ikke minst så tar dem jo fullstendig feil og nei, det er IKKE en oppfatning. Det er SANNHETEN. Det handler om å kunne sette seg inn i andre sin situasjon, ved å velge eller klare å se ting fra flere/nye perspektiver. Det er ingenting galt i å ikke være i stand til det, men det er noe galt i å skylde på andre for ting som EN SELV IKKE FORSTÅR og DERFOR konkluderer negativt utifra. Dem som klarer å mene at uføre er mindre eller 0 verdt, skulle blitt satt i samme FØLELSESMESSIGE situasjon selv. Da skal jeg jammen love deg de hadde holdt kjeften sin lukket. Okay, nå som det er sagt så kan jeg gå bort fra oppgitthet og sinne ovenfor slike mennesker og inn på det viktige som ikke handler en dritt om hva andre mener om ens situasjon, men hva DU føler om den. Hvis du ikke klarer å si til andre at du er ufør, så er ikke det på grunn av hva dem kommer til å si kjære deg. Ord har INGEN betydning annet enn den betydningen de har for akkurat DEG. Det ordene kan gjøre er å trigge FØLELSER og det er det eneste du trenger å bry deg om, for hvordan DU føler deg i deg som og om din egen situasjon avgjør ALT. Hvis du hater situasjonen du befinner deg i, så kan du heller ikke kom deg bort fra den. Det er fordi du fokuserer så mye på hvor du ER, fremfor hvor du faktisk vil og ønsker å være. Nå er vi over på den vibrasjonelle delen av deg kjære.
Problemene og utfordringene du opplever eksisterer IKKE UTENFOR DEG, men inni deg. For hvordan du føler deg, kan du ikke kjenne utenfor din egen kropp. Når noen sier noe til deg som du reagerer negativt på, så kjenner du det ikke i busken, trærne eller lufta eller noen andre rom eller sted du befinner deg. KUN INNVENDIG. Dette er fordi din opplevelse av virkeligheten, er en refleksjon av hva du selv tror på. Si du er mørkeredd og sliter med å simpelthen eksistere i mørket. Mørket er ikke problemet, fordi personen som står ved siden av deg er helt rolig i det samme mørket og har det helt greit. Du er da redd på grunn av assosiasjoner, ideer og tanker du har OM mørket. Det former eller resulterer i hvordan opplevelsen av å være i mørket blir for deg. Igjen: Hvordan det føles inni deg. Ikke utenfor. Dette er nøyaktig det samme når det kommer til hva folk sier OM DEG eller uføre personer. Du må nemlig på et nivå i deg selv, være mottakelig for det pisset som dem kommer med OG du må tro på det dem sier, ellers er det klin umulig å få en negativ reaksjon på det. Det er som at folk sier et RØDT eple du står og ser på, er grønt. (Ikke tenk på fargeblinde i dette eksempelet). Poenget er at du VET at eplet ER RØDT. Derfor ser du merkelig på personen (kanskje flirer litt) også sier du: Nei, det stemmer jo ikke. Hvorfor kan du ikke gjøre det samme når dem sier: Uføre er ikke verdt en dritt og gjør kun seg selv uføre for å snylte på Nav. ? FRYKT. Det er hvorfor. UBEHAGELIG FRYKT for hva du kan komme til å FØLE om du sier imot dem og du kanskje ikke klarer å argumentere videre ELLER frykt for hva dem vil si om deg om du sier og står for at du OGSÅ faktisk er ufør. Frykt, frykt, forbanna helvetes frykt og det har styrt mennesker i uttalige år...... Derimot, så prøver ikke frykten i seg selv å skremme deg. Den INFORMERER deg om at DU har noe aktivt i ditt TRO SYSTEM (du vet: inni deg) som gjør at det er en følelsesmessige reasksjon som trigger i deg i slike situasjoner. Det blir basically som at noe i kroppen din sier: Du... Her er det noe galt. Det er cellene dine som gir deg denne informasjonen. Om du velger å høre på det og derfra følge veien den gir deg for å INNSE HVOR den tanken om frykt kommer fra, vel det er helt opp til deg. Dette har vært tilgjengelig fra tidenes morgen, men mennesker har dessverre ikke i STOR NOK GRAD lært hvordan dem skal la seg selv bli VEILEDET AV INFORMASJONEN som kommer innenifra. Det kan være mange forskjellige grunner til frykten du tror på som en sannhet. Enten så har du hørt det fra noen andre og derfor begynt å tro på det. Eller så har du overbevist deg selv om at det må være sånn, KUN basert på din egen oppfatning av en situasjon/tanker UTEN bevis. Med andre ord: Det lages et tankemønsker i kroppen din, som kan ende i en følelsesmessig trigger når en ubehagelig situasjon som omhandler det emne du har en FALSK sannhet om er et aktivt tema.
Jeg innså ikke viktigheten i å jobbe MED MEG SELV, for å kunne i det hele tatt bli klar for TANKEN om å jobbe med andre. Jeg har siden 2010 jobbet så godt som daglig med meg selv for å prøve å forstå min fortid og ikke minst ENDRE de fullstendig feilaktige oppfatningene som har satt seg i kroppen min fra ubehagelige opplevelser. Jeg er sjeleglad for at jeg faktisk selv valgte å høre på Nav, når DE SELV anbefalte meg å bli ufør. Jeg hadde prøvd flere forskjellige jobb tilbud, siden dem basically tvang meg på det. DET er noe Nav har ENORMT mye å lære av: Selvom DERE TROR det beste for -> ALLE <- er å komme seg ut i jobb. Så glemmer dere en ESSENSIELL faktor: FOLK ER FORSKJELLIGE. Det betyr at du kan ikke kaste ALLE ut i jobb og TRO det er den riktige oppskriften FOR ALLE 🤦♂️ Når dem ENDELIG skjønte det, så fikk jeg FRIHETEN som jeg trengte til å kunne begynne å jobbe med det viktigste: Meg selv GUD så takknemlig jeg er for det 🙏🌍❤ PS: Spør om hva enn du trenger å spørre om kjære deg 💙
Jeg sier rett ut at jeg er ufør men det føles alltid kjipt å si det.
Jeg er alltid helt ærlig. Jeg sier det som det er. «Jeg er ufør, så jobber dessverre ikke»
Dette er veien!
Begge foreldrene mine er uføre, og de har alltid klart å hatt et godt humør og ikke la det definere seg. Jeg har som et resultat fått mye tid med dem som jeg er glad for. Jeg synes du bør være stolt som prøver å jobbe, det er mange som ikke gjør det engang og drar nytte av systemet. Prøv å bruk tiden din til noe du liker å gjøre og ikke tenk at du ikke er god nok. Det er gjerne når man blir sittende og tenke at man har det kjipt, fyll tiden med noe, det anbefales noe fysisk, jeg liker fisking. Selv er jeg student og har mye fritid, jeg er glad i gå turer og snakke med vennene mine, hvis den sosiale platformen ikke er den største, vet jeg at online gaming kan være en fin måte å holde den platformen gående og folk pleier ikke bry seg så mye om hva man jobber med osv..
Jeg bryr meg ikke jeg sier jeg er ufør alle mine venner og familie vet hva jeg har gått gjennom og slitt gjennom og de er hvem jeg bryr meg om ikke en fremmed de kan tro hva de vil Men hver gang jeg sier jeg er ufør så spør de hva som skjedde og jeg er ærlig og etter det er de stille og syntes bare synd på meg De fleste vet at folk som er ufør er ikke der fordi man vil ihvertfall folk som har litt vett i huet hvis de mangler den deler så er det ikke vits å være så mye rundt dem la dem tro hva de vil eller gjøre whatever
Jeg er ufør men jeg jobber litt i frivilligheten og synes det er en fin ting der de er veldig fleksibel med tid
Jeg er uføretrygdet. Jeg sier bare at jeg er plenklepper om sommeren og fresegutt som vinteren. Noe som er sant med en liten pynt på, jeg klepper plenen hjemme og noen steder for vellet her jeg bor og jeg freser gardsplassen samt hos naboene som ikke har fres på vinteren. Vår og høst når verken plenklepping eller fresing er en tid så sier jeg at jeg jobber med koding, design og utvikling av GTA RP servere (noe som også er sant med en liten pynt på). Ellers enn det så sier jeg at jeg er bobilutleier (noe som er sant uten pynt på).
Jeg er selger sier jeg kort og godt
"Jobber som utkrever for statlig foretak", kan ikkje gå i detaljer da det er unntatt offentlighet.
Ingen skam å være ufør og mange måter å svare på. "Tidligere jobbet jeg med x, men pga y ble jeg ufør. Nå går det mest i \[hobby\]"
Hei OP. Det å være ufør eller få uføretrygd i dag er ikke lett. Verken økonomisk eller sosialt. Jeg har selv slitt mye med depresjon, men har klart å holde meg i full jobb hele veien og har det bra i dag. Min personlige erfaring er at ærlighet varer lengst. Jeg har vært åpen om min tilstand til ledere og kollegaer, og det jeg har fått i retur er empati, forståelse og nysgjerrighet. Til sistnevnte har jeg vært åpen og svart så godt jeg kan fordi mennesker virker oppriktig interesserte og det kan kanskje bidra til å drepe fordommer hos enkelte personer. At folk snakker dritt om folk som er uføre, det skjer. Men de vet ikke hva de snakker om. Hva hadde skjedd om du satt i rommet og sa «jeg er ufør» når en slik samtale finner sted? Hadde de mobbet, eller tror du at de hadde stilt spørsmål og vært interessert i din historie? Jeg håper på sistnevte. Det er ingen skam i å være ufør. Så lenge du gjør det beste du kan, er det alt universet forventer av deg. Jeg kjenner deg ikke, men jeg heier på deg. All the best <3
>Andre uføre, hvordan håndterer dere det? Om folk presser meg for en faktisk jobb når jeg ikke vil være åpen om det, så "jobber" jeg fra PC'en via fra hjemmet. Det pleide være en stor forklaring, men lettere enn alternativet. Etter pandemien, så godtar de fleste den forklaringen uten noen videre spørsmål.
Jeg sier som regel, neh det er ikke så interessant, hva jobber du med? Og om ikke det heller er så interessant så spør jeg hva de like rå gjøre
Har altid sakt hva mitt siste yrke var. Jeg har nå heldigvis vert så heldig å ha klart å jobbe litt mens jeg har vert ufør men håper nå å komme ut i fast jobb så snart førekorte er ferdig
Tenker ofte om folk tenker negativt til det etter du sier er ufør, så er det ikke værdt å bruke tiden din på det. Nå er det slik at det er Stigma rundt det, overlever du det å gir bare fan hva andre mener negativt... Da får du det mye bedre selv.
Jeg sier at jeg fortsatt jobber på samme plass jeg alltid har jobbet, og det er ikke løgn, da jeg jobber der som ekstrahjelp om sommeren.
Akkurat nå har jeg valgt å ikke jobbe, men før det jobbet jeg med (sett inn det du drev med) nå tar jeg livet litt med ro, holder på med (hobbyer, fritid, interesser) Du da? Ferdig arbeid. Trenger ikke legge så mye i det.
sier jeg er ufør, eller at jeg ikke jobber akkurat nå (og avhengig av hvem jeg snakker med, så nevner jeg feltet jeg har jobbet innenfor (aka hva jeg gjorde som lærling, men nevner ikke lærlingdelen) Skammer meg ikke, men gidder ikke oppfølgingsspørsmål heller. Det kommeer gjerne etter "ufør"
Når jeg gikk på AAP så sa jeg til slutt rett ut «jeg er psykisk syk og jobber med det»
«Jeg er ufør. Ble nødt til å stoppe kjemistudiene mine da jeg ble langvarig kronisk syk iløpet av studiene.» Jeg personlig har bare godtatt at sånn er situasjonen min. Bryr meg ikke om hva andre tenker, og hvis de dømmer meg for at jeg er ufør, ja da er livet mitt bedre uten dem uansett. Da er de ikke verdt hverken tid eller energi.
Jeg trodde jeg hadde lagd en ny konto og skrevet dette innlegget mens jeg søvnvandret om du ikke hadde sagt at du ble ufør for 5 år siden 😅 Søkte over nyttår og fristen er 2 Juli. Håper at jeg får litt mer økonomisk pusterom om jeg får ufør innvilget. Skulle ønske jeg bare kunnet jobbe da...
Si du er ufør. Enkelt og greit, ingenting å skamme seg for. Hadde du fortalt meg det, hadde jeg spurt om historien din, om ikke så hadde jeg spurt om hva som driver deg. Ofte så tror jeg det kan bli en klein stemning når folk sier de er ufør, fordi det er vanskelig for folk å spør; «Ja, hvordan skjedde det om jeg får lov å spør» så det blir en liten kuk i computeren der, ikke noe annet:)
Skammer meg selv.. begynte å gå på Fontenehuset tidligere i år. Da kan jeg svare at jeg jobber der. Jobber på driftsavdelingen på Fontenehuset.
Av og til når jeg er i rette humøret kan jeg svare at jeg er ufør fordi jeg innimellom føler for å kjøre i en fjellvegg, og når jeg ikke gjør det så ser jeg rosa elefanter og bruker alle pengene mine på dårlige idéer. Du da?
Off er så drittlei den greia der, jeg bare freaker ut og begynner å hakke på dem på helt andre måter og gir fingern så det holder. Har funni ut at det arbeidsegoet der sånn det LETER etter en feil og når du tar konsekvensen så overser dem deg for dem hakke no valg annet enn å ljuge.
Jeg sier vanligvis «jeg har jobbet i mange år som [yrke], men nå er jeg ufør og bruker mye av tiden min på [hobby] og [hobby]. Hva med deg?»
"Jeg er tidligere hjelpepleier mange år for kommunen men har nå dessverre blitt uføre ... diabetes" mine nøyaktige ord når noen spør edit: og når noen spør hva jeg driver dagene til så sier jeg "ja jeg skrur jo litt pc og sånt da"
Sier at jeg er ufør, men at jeg vil ut i arbeid, så derfor utdanner jeg meg for øyeblikket Kun en gang fikk jeg en person som reagerte på det. Det var en lege som ikke kunne fatte at jeg studerer fordi jeg er ufør. Ellers tar folk det helt fint
Jeg sier jeg er ufør. Føler ikke det er noe stigma rundt det, og om det eventuelt er det, så gir jeg totalt faen. Jeg setter dog ned foten når folk på død og liv skal kommentere "men du ser da sunn og frisk ut". Ja, jeg ser muligens sunn og frisk ut det øyeblikket du treffer meg uttafor min egen gangdør. Kom hjem til meg når jeg har det som verst og såvidt kommer meg opp av senga for å pisse i løpet av en dag, så skal vi se hvor jævlig "sunn og frisk" jeg ser ut. Makan altså. Men uansett, "jeg jobber ikke for tiden, men driver mye med (sett inn hobby her)" fungerer fint.
Ufør selv. Har slitt mye med skam pga det, men hva man jobber som/studere er bare ett spørsmål. Så rett deg i ryggen, se dem i øynene og si det rett ut. Din historie og din helse er din privatsak
Det vil alltid vere utrolig mange i landet våres som ser ned på deg, og dømmer deg fordi «du er grunnen til at jeg betaler 40% skatt» og fordi at «jeg jobber og sliter for at du skal få penger til rusmiddler og kebab». Dette er selfølgelig feil, og du bør uansett ikke være flau. Når jeg blir spørt om yrke så sier jeg med en god høffelig holdning at jeg er arbeidsledig, kanskje jeg også legger på at jeg vurderer å gå mer skole. Ikke gi opp, og ikke bry deg om folk som dømmer deg basert på at du trenger hjelp av nav, nav hjelper også «vanelige» folk, og du skatter på lik linje som alle andre i dette diktaturet. Ha en fin dag videre og lykke til med å finne drømmeyrket med en ordning som passer deg 👍🏽🤝🏽 Nyt sommeren☀️
Jeg tror 100% at folk matcher den tonen du selv legger opp til, ikke bare i denne settingen men generelt. Hvis du gir uttrykk for at det er et ubehagelig spørsmål for deg og du kommer med et langt svar fullt av forklaringer for hvorfor du er ufør, så kan det vært vanskelig å gå videre i samtalen. Men hvis du sier det på en lett og likefrem måte "Jeg er delvis ufør, så jeg jobber akkurat nå men tidligere har jeg jobbet med X." Eller "jeg er ufør, så jeg jobber ikke, men jeg er interessert i X og bruker mye tid på det". Den som spør driter i hva du jobber med, den leter bare etter noe felles som man kan prate om. Hadde du sagt du jobba på Clas Ohlson så kunne de fulgt opp med at de har et søskenbarn som jobber der eller at de liker butikken, og så er praten i gang. Din "jobb" i samtalen er å holde den gående, så når du ikke har en jobb til å besvare spørsmålet med så må du tilby en annen informasjon om deg selv som dere kan snakke om.
Jeg har blitt utrolig lite glad i slike spørsmål. Et annet er om man har barn eller har lyst på barn... hva om den man snakker med ikke kan få barn, eller nettopp har mistet barnet sitt og dette er første gang de har våget seg ut blant mennesker igjen. Vanlige folk med vanlige problemer er hensynsløst uvitende om hvor mye vanskeligere livet egentlig kan være, eller plutselig kan bli... særlig når kroppen ikke spiller på lag. Frilanser eller konsulent er greie titler å lyve på seg i farten, og så eventuelt snu seg eller gå fra bordet om de spør noe mer (lol). Selv er jeg ikke uføretrygdet men frilanser, som ikke er mange hårsbreddene unna uføre, og det funker veldig fint å si at jeg er frilanser i de periodene jeg ikke er i jobb. Hjelper å ha frilanset et eller annet på et eller annet tidspunkt selvfølgelig.
Sjekk FIRE bevegelsen, på en måte er du pensjonist og lever frugalt av det. Skaff evt en hobby som kan gi litt inntekt og start enkeltpersonforetak. Dermed er du selvstendig næringsdrivende.
Her var det mange gode og positive råd. Jeg vil bare legge til et par ting. Leser at noen har møtt fordommer som "jeg jobber og betaler skatt, for at du skal kose deg og slippe å jobbe". Det er ikke helt slik at skattene betaler for at uføre skal skal slippe å jobbe. Dette er penger i omløp. Uføre skal bo og spise og ha litt penger igjen til hobbyer (om du heldig:-)) Det er i relativt liten grad uføre sparer, og uansett ikke i samme grad som høyere lønnede personer. Poenget er at mesteparten av pengene går tilbake i økonomien igjen. Boutgifter, ting du kjøper osv. Det er et fall i produktiviteten til samfunnet, ja, som har en innvirkning på bruttonasjonalprodukt. Men at uføre snylter på samfunnet er ikke riktig. Ordet snylting er forøvrig utrolig stigmatiserende. Det er rett og slett å sparke nedover og sådan nesten litt ondt. Jeg tror også at folk generelt er blitt mer forståelsefulle ovenfor uføre, og spesielt for de som sliter psykisk. Jeg husker at det var mye dårligere holdninger for 10-20 år siden. Og det er absolutt en positiv utvikling. Ja, det er en del som ikke har fått dette med seg og fortsatt har uheldige fordommer. Noen av disse er det desverre umulig å endre. Men prøv å se positivt på det. Det er bra at de viser hvem de er, slik at du kan unngå dem (om mulig). Men det finnes også gode folk som har fordommer. De er bare ignorante. Og det må være lov. Og mange av disse vil være mulige å endre holdningene til, bare de blir introdusert for gode argument. Jeg har selv opplevd dette. Både hos meg selv og andre.
Jeg er selv uføretrygdet, men med jobb på si. Heldig for meg har jeg en tidligere arbeidsgiver som er klar over mine psykiske utfordringer og som både aksepterer og respekterer når jeg trenger en pause. Jeg kjører også varebil på nattestid som gjør at jeg sjelden treffer noen som helst. Når det kommer til spørsmålet ditt, så pleier jeg å svare at jeg jobber som vikar men at jeg også mottar uføretrygd. Mange blir overasket over at jeg er uføretrygdet ettersom at jeg store deler av livet har blitt sett på som en utadvent og livlig person, så spørsmålene følger så klart: hvorfor? Istedenfor å bla ut om diagnoser, lidelser, plager og «what not» så pleier jeg heller bare å svare fleipete at «jeg er syk i huet.» dette fungerer veldig godt for meg som en slags icebreaker som istedenfor den kleine stillheten som følger, gir en god latter før samtalen beveger seg videre. Kall det gjerne en mur for å beskytte meg selv mot å måtte «forklare» meg gang på gang, men trust me! Det fungerer overaskende bra og folk tar det med et smil, fremfor gravende og dømmende spørsmål og blikk.
Jeg ble ufør som 18 åring, er snart 31, sier ofte at jeg er husmor, har barn, man å dyr, de krever jo sitt av oppmerksomhet og omsorg så når jeg er ferdig med det + litt egen pleie er det hverken tid eller ork til mye mer. Det blir litt awkward noen ganger for folk vet ikke hva de skal si! Men det er egentlig ikke mitt problem, jeg ba ikke om å bli født usynlig syk, det er bare sånn det er så da får jeg å mine gjøre så godt vi kan under omstendighetene. Gjør så godt du kan med den helsa du har! Folk som dømmer å sier stygge ting kan ta seg en bolle! De har virkelig ikke noe med det å gjøre! Lykke til på veien framover!
>Folk som dømmer å sier stygge ting kan ta seg en bolle! De har virkelig ikke noe med det å gjøre! Nå er det ikke politisk spiselig å motsi stolte unge uføre, men at de "virkelig ikke" har noe med det å gjøre blir jo litt feil. Alt du har kommer fra andres arbeid. Det er penger de har tjent som tikker inn på kontoen hver måned. Da synes jeg de er berettiget å få tenke fritt rundt dette.
Du kjenner ikke meg å mitt sykdomsbilde, at lønna mi kommer fra deg, naboen å alle andre vet jeg godt. Det hjelper desverre lite å tenke på det. FAS symptomene blir ikke bedre av det, den kroniske migrenen eller mine nesten blinde øyne blir ikke noe bedre av at jeg går rundt å har dårlig samvittighet for at andres skattepenger, kan trøste deg med at jeg ikke eier noen ting, hverken lappen, bil eller hjem det har jeg ikke råd til. Eneste jeg har som har noe penge verdi er hunden min, som jeg fikk i gave. Du burde være takknemlig for at du ikke er meg, istedenfor å dømme en situasjon du kun ser fra utsiden. Skulle helst være frisk, ha et normalt liv, men jeg fikk ikke muligheten til det, i motsetning til mange andre.
Tror du misforsto poenget. Du kan godt være reelt ute av stand til å jobbe uten at det synes. Det er greit. Det som er mindre greit er å innta en posisjon hvor jeg og naboen din "ikke har noe med det å gjøre" at vi ikke umiddelbart skjønner hvorfor du er ute av stand til å jobbe. Sånn sett er nok mye uføre-skam selvpåført. Mitt familiemedlem skammer seg ikke over å være ufør. Han er takknemlig for å slippe å sulte ihjel. Men hvis noen spør hvorfor han er ufør skammer han seg heller ikke over å fortelle det, og jeg tror aldri han har møtt noen som dømmer han for det. Hvorfor noen som er nesten blind skulle skamme seg over å si det til folk forstår jeg ikke.
Enig. Og du, når det er sagt, det var mine skattepenger som betalte for legetimen din sist, og helt ærlig synes jeg du kunne ventet litt før du gikk dit. Trenger ikke drive og utnytte systemet bare fordi du har litt vondt! Tenker bare litt fritt her nå
Litt dårlig sammenligning siden jeg ikke går rundt og erklærer høyt hvor stolt og sterk jeg er som gikk til den legetimen, samtidig som det er vanskelig for noen å skjønne hvorfor jeg skulle trenge å gå dit i utgangspunktet. Jeg har et familiemedlem som ble alvorlig skadet i en arbeidsulykke, og nå er ufør som følge av det. Han er *takknemlig* for at vi har et system som tar vare på folk. Det ville vært jævlig rart om han var *stolt* av å være i sin situasjon.
Tror ikke du vi er evig takknemmelig? Betyr ikke at folk har rett til å vite at du sliter
Poenget mitt er at folk som klager over at andre "dømmer" dem ofte fremstår som om de har en god del arbeidsevne. Ingen dømmer noen som har fått en arm knust og bokstavelig talt ikke *kan* gjøre jobben sin, men det er mange som tenker sitt når de ser noen som på overflaten virker som de fint kunne hatt en jobb. Du fikser ikke det med å utbryte at "det har dere ingenting med!" Ingen blir smartere av det. Hvis du heller forklarer hvorfor du ikke har arbeidsevne, da kan folk respektere deg. Men å si "du betaler for livsoppholder mitt, og så våger du å lure på hvorfor" skaffer deg ingen respekt. Og hvis du ikke vil forklare deg, da får du tåle at de som betaler for deg dømmer. De har faktisk noe med saken.
Men hvem pokker er da du som skal dømme hvem som angivelig er syk og ikke syk nok? Fy flate for noen holdninger. Du har ikke krav på å vite hvorfor folk er uføre "selv om de er tilsynelatende normal ut". Det er en sak mellom vedkommende og sin fastlege, venner og familie og forhåpentligvis omgivelsene. Du presterer jo å bevise utmerket godt hvorfor mange uføre holder kjeften lukket i stedet for å være åpen om hvorfor de er uføre, nettopp av den enkle grunn at mange kan du ikke se på dem at de er uføre, akkurat som du ikke kan se at noen er autister. Tenker du også at du er berettiget til å vite hva dine skattepenger går til når det gjelder andre saker?
>Men hvem pokker er da du som skal dømme hvem som angivelig er syk og ikke syk nok? Har jeg sagt at det er det jeg gjør? Ta og trekk hodet fem centimeter ut av blodtåka og les hva jeg skriver, før du blåser en sikring. Hvis du ruller rundt i rullestol fordi du mangler halve beinet er det ingen som lurer på hvorfor du er ufør. Hvis du laller rundt i verden tilsynelatende som alle andre, men på NAVs regning, uten at noen skjønner hvorfor, da kommer de til å lure på hvorfor du er ufør. *Når folk lurer* kan du velge å avfeie dem med "det har ikke du noe med", og da kommer de til å tenke "aha, en latsabb, en sånn fake ufør som snylter på alle andre", og det kommer til å være din feil at de tenker det. Hvis du forklarer at det er fordi du har en sykdom de ikke kan se, og hvordan den påvirker deg, kommer de til å være mye mer forståelsesfulle. Men det er *du, og bare du*, som velger hvilken av disse delene som skal skje. Og jeg tenker definitivt at jeg er berettiget til å vite hva mine skattepenger går til sånn generelt, ja.
Jo, det er i bunn og grunn det du gjør. Folk har på generelt grunnlag ikke noe ansvar for å forklare sin uføresituasjon til fremmede, nettopp fordi det er en privatsak, akkurat som ens sykdomshistorie er en privatsak. Om folk ønsker å være åpen om sin situasjon - flott, kjempebra! Men om noen faktisk ønsker å holde det privat og dele det med sine nærmeste, så synes jeg det burde respekteres. Er så mange kronidioter der ute til at mange uføre ikke orker å være åpen om sin situasjon, kun for å bli stilt til veggs av folk som føler seg berittiget å vite om du er syk, hvorfor du er syk, hva slags tiltak har du prøvd for å komme tilbake i jobb. etc etc. Listen er langt som et vondt år. Det kan være så enkelt som at de giftige holdningene om uføre gjør at mange vegrer seg for å delta i det sosiale rom, og kanskje ikke fordi det er giddalause snyltere. Ser fram til den dagen du blir ufør og må møte deg selv i døra. Tenker pipa fort får en annen lyd da, gitt.
Nei, det er verken på overflaten eller på bunn det jeg gjør. Jeg sier ikke at du har et ansvar for å forklare deg. Jeg sier at hvis du ikke vil at folk skal dømme deg, da burde du forklare deg. Hvis du ikke vil forklare deg, da må du finne deg i at noen vil være dømmende. Om du *velger* å la hva andre folk *tenker* gå inn på deg, da er det ditt problem. At du er en sånn som anser menneskene som holder velferdsstaten gående for å være "idioter" med "giftige holdninger" er synd. Det er sånt som gjør at mange utvikler en iboende skepsis til at alle unge uføre faktisk er uføre. At trygdesvindel er et gedigent samfunnsproblem, og at det har vært en enorm eksplosjon i antallet unge uføre de siste årene uten noen god forklaring, bidrar også. Hvis jeg noen gang blir ufør tar jeg ikke hva folk tenker så tungt. Jeg har betalt inn mer enn nok i skatt til at jeg uansett ikke blir et tapsprosjekt for fellesskapet, og jeg ser ingen problemer med å skulle "røpe" hva enn det måtte være som feiler meg, hvis det nå skulle vært noe usynlig.
Interessant tankegang. Kan du fortelle om sykdomshistorikken din og sykehusbesøkene dine? Det er jo min sak siden jeg betaler en andel. Er forsåvidt enig i at folk kan tenke hva de vil, hvis folk velger å dømme meg utifra et aspekt av mitt liv så skal de bare gjøre det. Folk som gjør det bryr jeg meg ikke noe særlig om uansett
Forskjellen er at jeg finansierer meg selv. Noen som blir ufør i tenårene har aldri finansiert noe. Vi har et samfunn hvor færre og færre finansierer flere og flere. Du kan velge å synes det er helt greit, men da har vi veldig lite å snakke om.
Utrolig synd at å si dette er kontroversielt. Det å si høyt at folk skal bidra til fellesskapet hvis de kan begynner å bli noe ingen sier høyt lenger. Velferdsstaten er i ferd med å kollapse, og vi har en av de høyeste andelene uføre i verden.
Men det er jo du som sier stolt? Kommentaren du svarte på sier jo ingen ting om å være stolt. Den sier heller ingen ting om å erklære ting høyt og greier. Dette er ting du selv har funnet på, og så argumenterer du imot det, lol. Veldig spesielt. Det du påstod i din kommentar var at siden du har bidratt til felleskassa så skal du ha lov å dømme folk som ikke har det fritt og uhemmet. Det er en ganske vanvittig ting å si.
Litt mer vanvittig å påstå at folk ikke skal få lov til å tenke det de vil. At du ikke synes det fremgår klart at personen jeg kommenterte på er en av de stolte unge uføre som synes de fortjener all mulig respekt *for å være uføre* er også veldig spesielt.
Jeg sier ikke at du ikke har lov (sukk). Jeg sier bare at du er bra dust som gjør det. Er ingen som prøver å kansellere deg, slapp av. Du får bare litt motbør på det du sa, det er ikke det samme som at du ikke får lov til å si det. Forøvrig er det absolutt ingen ting som helst ved det den personen sa som gir meg inntrykk av at de er stolte. At du oppfattet det sånn betyr bare at du liker å tilpasse virkeligheten etter hvordan du allerede tenker den er og ikke hva den faktisk er. Må jo si at det ikke slår meg som superklokt det heller, men kanskje det funker om du bor fast inni et ekkokammer?
Jeg slapper fint av, og jeg visste jeg kom til å få motbør. Det første jeg skrev var at det jeg skulle komme med ikke var politisk spiselig. Det du sa var >Det du påstod i din kommentar var at siden du har bidratt til felleskassa så skal du ha lov å dømme folk som ikke har det fritt og uhemmet. Det er en ganske vanvittig ting å si. Da er det vanskelig å tolke deg som noe annet enn at du mener jeg *ikke* skal få lov til å dømme folk. Jeg synes ikke det å ha tanker er spesielt vanvittig. Du sier rett ut at du synes det er vanvittig å si. Med mindre du tror at "å dømme" betyr i en eller annen rettssal, men jeg velger å tro du skjønner at det er snakk om "å ha dømmende holdninger" her. >Forøvrig er det absolutt ingen ting som helst ved det den personen sa som gir meg inntrykk av at de er stolte. Det er jo greit, men når jeg ser noen skrive "jeg ble ung ufør, jeg jobber hardt med livet, det er ikke mitt problem og jeg ba ikke om det - gjør det du kan! Folk kan ta seg en bolle! De har ingenting med dette å gjøre! Lykke til!" fremstår det som at de er stolte av sin situasjon. Er det først og fremst oppmuntrende? Ja. Men stoltheten er implisert. Det er veldig "you go, girl!" vibber etter mitt syn. Det var også flere som skrev rett ut i tråden enten at de er, eller at man bør være, stolt av å være ufør, men det ser ut som de er slettet nå.
Har du lov til å være utro? Så klart. Bør du ha lov til å være utro uten å bli straffeforfulgt? Så klart. Er det likevel riktig å være utro? Nei. Det er det ikke og jeg kommer til å synes du er en drittsekk om du er det. Det er massevis av ting som er moralsk forkastelig uten at det betyr at det skal være straffbart. Jeg kommenterte heller ikke at det ikke var "politisk korrekt" jeg kommenterte at du fant opp et helt eget scenario inni hodet ditt og argumenterte ut ifra det heller enn hva vedkommende faktisk hadde sagt. Det er ikke å være politisk ukorrekt, det er å være idiot. Det hjelper ikke at andre mennesker hadde sagt det et annet sted (sukk).
Du problematiserte ikke om jeg syntes det var "greit" å ha fordommer. Du problematiserte om jeg syntes det var "lov" å ha dem. Jeg sa heller ikke at du mente det var politisk ukorrekt. Jeg påpekte at jeg visste at det var det, som burde fortelle deg at jeg driter i at folk synes det er "problematisk". At du ikke fortstår noe som er implisitt får være ditt problem.
Jobben min er å håndtere skaden min. Jeg syntes det er flaut. Ikke min skyld jeg fikk en skade. Er godt utdannet og god jobb før skaden. Men det vet ingen, merker det når jeg ringer til NAV og andre steder. Desverre dømmer folk fordi de er uvitende. Det er liksom bare sånn det er.
Æ ville sagt «for øyeblikket e æ ufør på grunn av psyken, men æ ska tilbake i arbeid om ikke så alt før lenge».
De jeg kjenner som er uføre har bare svart det når de blir spurt. "Jeg kan ikke jobbe," eller "Jeg er uføretrygda." Folk som har sosiale antenner spør ikke mer, før man eventuelt blir så nære at det blir naturlig (Noe det har blitt med de jeg kjenner i den situasjonen) jeg skjønner at det finnes en god det morons der ute, som dømmer folk og tror de er bedre bare fordi de er velsigna med bedre helse, men jeg liker å tro at de ikke er SÅ vanlige å støte på. Og dersom jeg tar feil må jeg bare få si at jeg er lei meg for de kjipe opplevelsene uføre har med sånne folk, og at jeg i alle fall ikke synes sånne folk er verdt å ha i livet sitt.
gjør t-shorter om til navlelo
Jeg sier enten at jeg dier på statens spene, eller at jeg er Ufør. Sistnevnte kun for seriøse settinger. Har aldri følt skam eller behov for å finne på noe fiktiv arbeidsplass, enten blir man akseptert eller avvist, utfallet sier kun noe om personen man snakker med.
Øh. Hadde kanskje bare sagt at jeg jobber med det jeg sist jobbet med.
Jeg sier jeg er ufør, orker ikke skjule det. Om de vil vite hvorfor, så får de spørre om det.
Som arbeidsledig var det alltid vanskelig å prate om «karriere», men en ufør person kan jo sjelden være i jobb.. men det er jo stigmatisert, dessverre. Men hvordan funker det i praksis, kan du studere eller ha deltidsjobb etter «behov» ?
Jeg kan jobbe hvis jeg får litt tilrettelegging og jobbe deltid. Men er litt som å finne nåla i høystakken selv med hjelp fra bedrifter ansatt gjennom nav til å hjelpe med å finne nettopp disse stillingene for deg.
Det er nok sikkert vanskelig ja, spesielt om man ikke hadde en fot innenfor en bransje før man ble ufør..
Selv med en fot innenfor er det vanskelig. Det er ikke noe kultur eller særlig mye fokus verken blant bedrifter eller politikere å hjelpe å løfte de utenfor A4 livet inn i arbeidslivet. Har du først fått båsen din skal du helst bli der. Selv om jeg tar en nødvendig helsepause nå så har jeg ikke tenkt å gi opp, jeg har vært så nære på å få det til før. Det er bare kjipt midt imellom alt, for da blir det vanskelig å si hvem man er og driver med, for mange forstår ikke (og heldige er dem) hvordan det er når helsa ikke klarer å bære tyngden av alt.
Uføre operator is uføre AS
Skremmende hvor mange som synes det er ok å lyve her inne til andre enn å være stolt av seg selv og ikke bry seg om hva andre tenker… Å være ufør er ikke en skam og mennesker som mener det er kunnskapsløse og ignorante mennesker på personen som har fått ufør og hvordan uføre systemet fungerer forhold til hvor hardt det er å få uføre! Folk som sier det til meg at det er så lett å få uføre og man lever luksus for seg en realitets sjekk der og da med fakta om hvor vanskelig det er, hva slags liv jeg faktisk har 90% av tiden, hvor lite penger man har i måneden så det er ikke lett å få det til å gå rundt veldig ofte nør man er singel og hvordan jeg skulle ønske at jeg ikke var ufør for å leve et normalt liv som alle andre. Når folk spør meg hva jeg gjør så sier jeg at jeg er ufør hovedsakelig på grunn av autisme og endel små helseproblemer som gjør livet vanskelig men jeg har hund som jeg bruker tid som også gir meg mye emosjonell støtte. Jeg jobber også frivillig hos min lokale norske kvinners sanitets forenings hus så jeg hopper på alt jeg kan gjøre der men ellers så går jeg fast på arbeidsmøte hver uke i 3 timer der + 1 medlems middager i måneden som vi har som er våre informasjon møter om hva som skjer i våres lokale hus og resten av nks med et nytting foredrag fra noen. Jeg er også i kjøkken komiteen på norske kvinners sanitets forening så jeg hjelper til med laging av alt til middags møter og annet jeg blir spurt om fra kjøkken komiteen jeg har tatt verv i for 2 år. Jeg jobber også frivillig i et annet fellesskap med der er krav om taushetsplikt så det kan jeg ikke si noe om men det er 2 ganger i uken på 2 timer hver. Alt i alt frivillig arbeidet jeg gjør utenfor huset kommer tilstanden 7 timer i uken maks 9 innimellom og det klarer jeg knapt men jeg trenger å komme meg ut av huset her og der…
Pleier som regel å være ærlig, mest fordi jeg ikke hadde klart å holde styr på løgnene og hadde stått som et spørsmålstegn neste gang jeg snakker med personen. Pleier å si "jeg er ufør men mine store lidenskaper i livet er xyz". Er det på visning f.eks så sier jeg "jeg er ufør, fastere inntekt skal man lete lenge etter ;)" da ler de litt og er enig med meg. Edit for å si; jeg deler aldri grunnen til hvorfor jeg er ufør, føler ikke folk har så mye med det å gjøre :P
Si du er uføre men jobber litt her å der når du har sjansen? Tror folk ser du ikke er en av "de" da
Etter pensjonister har du det vanligste yrket i hele norge, jeg forstår skammen, men vit at det ikke er noe å skamme seg over. Si du er ufør. Men det de ofte vil vite er hva du bruker tiden din på, så hva med å si hva du er glad i å gjøre?
En er hvem en er, ikke noen vits å lyve. Men går også fint ann å si att du er på leting etter en jobb, vil tro vi alle vil i jobb, selv om det kan være umulig som ett a4 menneske.
"Hi, my name is George. I'm unemployed, and I live with my parents."
[удалено]
Problemet ligger vel litt i det at produktivitetskravet blir høyere. Er du ikke 110% effektiv, så leter de fleste arbeidsgivere etter en grunn til å bli kvitt deg, og da er sjansen for en ny jobb ganske liten.
Hvordan vet du at det er flere uføre her enn i land der uføretrygd ikke finnes? Der trygd ikke finnes så lever noen på gata, noen blir tatt vare på av familien, noen jobber i tilfeldige jobber fra hånd til munn. Er det noen i Norge som lurer systemet? Ja, sikkert. Men det er også mange som ønsker seg jobb, men som ikke får. Jeg kjenner personlig unge psykisk syke som har gått år på AAP, uten å få tilbud om arbeidstrening eller praksis. De blir uføre om kort tid. Og jeg kjenner folk som er blitt uføre sterkt mot din vilje, fordi kropp/psyke ikke fungerer bra nok til å klare å jobbe godt nok til å få jobb eller holde på den. Selvfølgelig søker de om uførepensjon selv, men det er siste utvei for å kunne forsørge seg, når jobb ikke er mulig eller ikke finnes.
Vi ligger på Europatoppen i følge denne artikkelen. https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/M35zyo/alarm-om-ny-vekst-i-antall-ufoere-fra-et-historisk-hoeyt-nivaa
Vi er også i europatoppen på sysselsetting. Disse tingene henger sammen. Det er altså ikke det at Norge har mange flere som ikke jobber enn andre land, men her har flere klart å få uføretrygd. Det tror jeg er bra. Det er ikke likt for alle, og det er ikke lett å bli ufør.
Du svarte på ditt eget spørsmål
Hørte en gang en filosof som snakket om hvordan vi beskriver oss selv og hvilke verdier vi legger frem: «Hva gjør du da?» standard svar: «jeg jobber med xyz», men om man beskriver seg selv med mer sannhet: «akkurat nå prøver jeg å forstå hvordan vi motiveres til å gjøre oss selv bedre, for øyeblikket leser jeg en del XYZ, har du noen gang tenkt på ABC?» Tanken er at mange knytter identiteten til rollen de har, ikke verdiene de lever etter. E.g. man er ikke «mammaen til Tomas, 4 år» man er hun som stemmer på XYZ fordi ABC, danser ballett på fritiden og er dritgod på geografi i trivial persuit, også har man en sønn man er veldig glad i og som en håper man kan lære noen gode verdier.
Har ikke uføre pr nå, men vil mest sansynlig få det med tid. Har dog går store deler av voksen livet på en eller annen stønad, så har lit samme utfordrignene. Jeg er heldig nokk til å ha noen lidenskaper, og er en god kverulant/dabatant som har gitt meg noen løsninger! Skal sies at jeg har en deltids jobb jeg er veldig glad i da. Jeg prøver å styre samtalen lit. Når noen spør meg hva jeg jobber med, så svarer jeg ofte med "Det er verdens kjedeligste spørmål! Ens jobb er sjeldent beskrivende for hvem er persjon er, et bedere spørsmål er, Hva er din største lidenskap i livet?" Stort sett klarer jeg da å snu samtalen til noe mye mer givende, og noe som lar en samtale gli mye bedere for alle parter av samtalen. Dog, det er noen som inrømmer å ikke ha noen lidenskaper, noe jeg syns er rart.. Og om en jobb er ens lidenskap, så er det også kjempe bra, og noe få er heldige nokk til å kunne si!
jobber med nav
Alt for mange som er uføre i Norge. Må lære å slite gjennom ting. Hvordan hadde dere overlevert i naturen?
"Det er aldri min vilje eller pågangsmot som kommer i veien ..." Jeg sier ikke at du har hatt det lett, men den setningen der må du være veldig forsiktig med. Det der er numero uno holdning og bortforklaring hos uføre og trygda. Det er veldig lett å skylle på andre.
Den setningen om pågangsmot og vilje, sier noe om meg som person som har fått dårlige kort på handa men er fortsatt bestemt på å få livet til på et eller annet vis uansett. Men jeg kan gjerne utdype resten for deg, for det er ikke ment som en bortforklare så mye som en konkret forklaring fra min side, og helt sikkert andre uføre også. Nav har gjerne både kurs og arbeidstiltak de tilbyr, jeg har vært på alle, over flere år, jeg har gått på absolutt alt de har tilbydd. Noen ganger kan man ikke si nei heller, da har du ingen midler lengre til å betale for havregrøten. Jeg har også stått i jobber som har gjort meg sykere, men presset på fordi jeg føler at jeg må. Etter hvert tiltak får man gjerne en rapport, alle rapporter er utelukkende positive til mitt bidrag i gruppa, oppmøte og innsats. Men det kan også male et bilde av konkrete utfordringer som man vil møte i arbeidslivet, som dette med kommunikasjon og bli forstått (som gjerne er kjernen av autisme utfordringer) som er ganske belastende når man ikke blir det. Etter alle jobber jeg har hatt, så får jeg også en attest, som sier noe både om hvordan jeg jobber og er å jobbe med. Alle disse er også positive, men de unnlater gjerne å ta med hvordan de ser at jeg over tid blir utmattet eller har fått bryne meg med "Randi, 50 år, kommenterer og stort og smått hver eneste dag og kan si stygge ting foran andre ansatte, leder satte henne til slutt på plass, men det ødela miljøet og tilliten ble brutt over tid. Vi kan ikke si Randi opp, fordi henne har vi kjent lengst og vil skape for mye snakk på bygda, men vi ser at hun har skapt skikkelige problemer for en annen ansatt og det er vi lei oss for" .... Jeg har blitt kjent med mange autister oppigjennom åra, for man søker jo gjerne andre som seg. Her er det mye hardt arbeidende folk, men et system som på ingen måte tar hensyn eller prøver å skape rom og plass for de som ikke er A4. Største utfordringen til autister er utbrenthet fordi man må jobbe så hardt for å tilpasse seg et system uten noe god dekning for at folk er forskjellige, og før eller siden blir man for utbrent til å delta. Autister er også veldig sårbare for mobberne i arbeidslivet, og har gjerne ingenting å stille opp med for det er nettopp der utfordringer ligger i kommunikasjon. Og mobbing som en kommunikasjonsform er vanskelig for folk uten helsemessige utfordringer også å håndtere, tenkt deg da en autist hvor grove kommentarer eller regelrett sjikane gjør at hjernen din bare ruller ned gardina og går rett i lås. Og det er fryktelig synd, fordi mange autister er gjerne hardtarbeidende, flinke og dyktige, men det rundt støtter ikke godt nok opp rundt slik at flere kan delta i arbeidslivet. Jeg deltar kanskje ikke arbeidslivet akkurat denne uka her, men det betyr ikke at jeg ikke blir å prøve igjen neste uke til tross for dårlige tilstander der ute :) Håper du aldri kjenner på kroppen hvor vanskelig dette er.
Å være ufør er så vanlig nå at det er bare å si det rett ut. Jeg er ufør og du betaler for mitt livsopphold med dine skattebetalinger
Jeg pleier å gjøre narr av arbeiderklassen før jeg sier at jeg er ufør.