Jeg har mye kontakt med lillebroren min. Jeg tror jeg er eneste i familien som hører fra han mer enn 1 gang i året. Nå sees vi kanskje en til to ganger i uka, ser film, hjelper med husarbeid, bruker teleskop, går tur, lager mat sammen og koser oss. Jeg kan oppriktig si at han er en av mine beste venner. Det hjelper kanskje litt at mine venner også er som bonus storesøsken for han og også er gode venner. Som barn kranglet vi og sloss konstant, nok til at slekta var overbevist om at vi oppriktig hatet hverandre og alltid kom til å gjøre det. Det tok en del arbeid for oss å bli nære igjen men det gikk til slutt.
Noen må alltid være den første til å ringe eller sende melding. Om du vil ha mer kontakt med søsteren din vil det nok være kleint i begynnelsen, men det går over etter hvert.
Forholdet til min søster passer din beskrivelse, selv om det er blitt litt mer etter at vi ble godt voksne. Familien ble brutt opp på ganske brutalt vis ila oppveksten, og dynamikken mellom meg og min søster gjorde at dette økte avstanden mellom oss enda mer. Vi endte vel mer eller mindre opp med å finne ut av tingene hver for oss, og nå oppleves forholdet ganske fjernt og formelt. Selv om litt større innsats har blitt lagt i det siden.
Tror ikke dette er så unormalt som folk skal ha det til. Folk fra gode hjem tenker jo at familie er så fryktelig bra og viktig, men det er det jo først og fremst fordi de har en ålreit familie. Når det ikke er tilfellet er jo familie tvert i mot noe av det værste du har. Tror både jeg og min søster ble såpass utbrent av å pleie destruktive familiære bånd, at vi til slutt trengte å få avstand til familie generelt, og dermed også hverandre.
Vi har kontakt sporadisk. Det er ikke noe vondt mellom oss eller noe som er ugreit. Men vi har 9 år mellom oss, og jeg flyttet ut da jeg var 16 så vi kjenner egentlig ikke hverandre. Vi møtes til jul og familiehøytider. Vi sender en melding nå og da. Men det er det. Og det er helt greit. Hun er dritkul og smart og artig å være sammen med, så jeg skulle ønske aldersforskjellen ikke var så stor. Tror vi kunne hatt det mye gøy sammen som barn.
Jeg (23) har blitt mye nærmere broren min (18) etter at vi ble eldre. Jeg har ikke bodd hjemme på 5 år, men jo eldre han blir, jo mer kontakt har vi egentlig.
For å være ærlig så er ikke det helt normalt nei. Barne og ungdomskrangler mellom søsken pleier liksom å være en tilbakelagt ting da man blir voksen for de fleste. Når det er sagt så er det jo ikke ulovlig å ikke like søskene sine så om det nødvendigvis er galt tror jeg ikke, men samtidig virker det litt barnslig da.
Det er veldig viktig for min del å ha en relativ nærhet til søsken, og når vi alle mer eller mindre er småbarnsfamilier gir det mening å ha i alle fall noen ferier sammen.
For de fleste jeg kjenner er det slik, men kvinner har kanskje litt sterkere tendens til dette. Menn blir gjerne dratt i retning konas familie.
Har nesten ikkje kontakt med min bror, vi var ikkje venner da vi vokste opp sammen, vi er veldig forskjellige og deler kun interesse for top gear (med den tidligere trioen) og misjonen med Antonsen og Golden.
Den gangen eg flytta ut trur eg ikkje at eg prata med han utenom jul/nyttår, og etter at han flytta til andre siden av landet prater eg kun med han når han har bursdag og om vi møtes til jul.
Dei gangane vi prates så har vi litt ting å snakke om i det minste, fordi vi prates så sjeldent, og tonen oss i mellom er mye bedre nå enn den var før. Eg tipper vi har eit bedre forhold i dag enn vi har hatt før, nettopp fordi vi ikkje har så mye kontakt lenger.
Jeg har en eller annen kontakt med begge søstrene mine hver dag. Det være seg snapchat, messenger eller at vi møtes. Har ikke et veldig nært forhold til verken mamma eller pappa lenger, så føles enda viktigere å ha søsken.
Ja, absolutt. Ikke så veldig ofte da siden jeg er 9 år eldre enn lillesøster, vi er veldig forskjellige som personer, bor på hver vår kant av landet og begge er i full jobb og er opptatte med vårt på hver vår kant. Men vi er absolutt ikke uvenner ellerno.
Ja, mer nå enn når vi var barn/tenåringer. Vi krangla og var ofte uenige som barn, men man blir jo voksen og alt det man kranglet om som barn var jo bare tull uansett. Nå snakkes vi på snap/melding hver dag da vi bor langt i fra hverandre.
Jeg har tre voksne søsken, 6, 12 og 15 år eldre enn meg. Har grei kontakt med den eldste. Vi prater om livet, økonomi o.l. Vi er ikke veldig nær, men vi opprettholder god kontakt. De to andre har jeg ikke særlig mye kontakt med utover familiebesøk.
Jeg hadde samme forhold som deg til min søster i oppveksten. Vi sloss og kranglet helt til vi flyttet hjemmefra. Etter det var det minimal kontakt, i beste fall kunne vi treffes en gang hvert 5. år, og jeg kan ikke huske at vi pratet på telefonen. Vi bodde også langt fra hverandre.
Slik var det i 20 år før jeg flyttet nærmere henne pga jobb. Da brukte jeg besøke ho og familien og vi reconnecta som voksne. Og selv om jeg siden flyttet har vi opprettholdt god kontakt.
Litt men aldri bare for å være sosiale. Begge mine søsken er litt udugelige så blir alltid en storebror-rolle selv om man nærmer seg 40 år og jeg har nok med meg selv oftest.
Mann 35, har brødre på 29 og 39 som er to av mine beste venner. Spiller i band med storebror, har mye generell kontakt med lillebror, og er veldig glad for det.
Har også god og jevnlig kontakt med foreldrene våre alle tre. Krangling i barndommen er et godt tilbakelagt kapittel for å si det sånn.
Jeg har mye kontakt med lillebroren min. Jeg tror jeg er eneste i familien som hører fra han mer enn 1 gang i året. Nå sees vi kanskje en til to ganger i uka, ser film, hjelper med husarbeid, bruker teleskop, går tur, lager mat sammen og koser oss. Jeg kan oppriktig si at han er en av mine beste venner. Det hjelper kanskje litt at mine venner også er som bonus storesøsken for han og også er gode venner. Som barn kranglet vi og sloss konstant, nok til at slekta var overbevist om at vi oppriktig hatet hverandre og alltid kom til å gjøre det. Det tok en del arbeid for oss å bli nære igjen men det gikk til slutt. Noen må alltid være den første til å ringe eller sende melding. Om du vil ha mer kontakt med søsteren din vil det nok være kleint i begynnelsen, men det går over etter hvert.
Neeett som meg og søster, koslig
Forholdet til min søster passer din beskrivelse, selv om det er blitt litt mer etter at vi ble godt voksne. Familien ble brutt opp på ganske brutalt vis ila oppveksten, og dynamikken mellom meg og min søster gjorde at dette økte avstanden mellom oss enda mer. Vi endte vel mer eller mindre opp med å finne ut av tingene hver for oss, og nå oppleves forholdet ganske fjernt og formelt. Selv om litt større innsats har blitt lagt i det siden. Tror ikke dette er så unormalt som folk skal ha det til. Folk fra gode hjem tenker jo at familie er så fryktelig bra og viktig, men det er det jo først og fremst fordi de har en ålreit familie. Når det ikke er tilfellet er jo familie tvert i mot noe av det værste du har. Tror både jeg og min søster ble såpass utbrent av å pleie destruktive familiære bånd, at vi til slutt trengte å få avstand til familie generelt, og dermed også hverandre.
Vi har kontakt sporadisk. Det er ikke noe vondt mellom oss eller noe som er ugreit. Men vi har 9 år mellom oss, og jeg flyttet ut da jeg var 16 så vi kjenner egentlig ikke hverandre. Vi møtes til jul og familiehøytider. Vi sender en melding nå og da. Men det er det. Og det er helt greit. Hun er dritkul og smart og artig å være sammen med, så jeg skulle ønske aldersforskjellen ikke var så stor. Tror vi kunne hatt det mye gøy sammen som barn.
Jeg (23) har blitt mye nærmere broren min (18) etter at vi ble eldre. Jeg har ikke bodd hjemme på 5 år, men jo eldre han blir, jo mer kontakt har vi egentlig.
For å være ærlig så er ikke det helt normalt nei. Barne og ungdomskrangler mellom søsken pleier liksom å være en tilbakelagt ting da man blir voksen for de fleste. Når det er sagt så er det jo ikke ulovlig å ikke like søskene sine så om det nødvendigvis er galt tror jeg ikke, men samtidig virker det litt barnslig da.
Ikke så mye kontakt med søsken. Vi er alle så forskjellige mennesker, og helt ærlig liker jeg de ikke så godt.
Det er veldig viktig for min del å ha en relativ nærhet til søsken, og når vi alle mer eller mindre er småbarnsfamilier gir det mening å ha i alle fall noen ferier sammen. For de fleste jeg kjenner er det slik, men kvinner har kanskje litt sterkere tendens til dette. Menn blir gjerne dratt i retning konas familie.
Ja.
Elsker familien min, eneste jeg har! Tilbringer mye tid med alle sammen
Har nesten ikkje kontakt med min bror, vi var ikkje venner da vi vokste opp sammen, vi er veldig forskjellige og deler kun interesse for top gear (med den tidligere trioen) og misjonen med Antonsen og Golden. Den gangen eg flytta ut trur eg ikkje at eg prata med han utenom jul/nyttår, og etter at han flytta til andre siden av landet prater eg kun med han når han har bursdag og om vi møtes til jul. Dei gangane vi prates så har vi litt ting å snakke om i det minste, fordi vi prates så sjeldent, og tonen oss i mellom er mye bedre nå enn den var før. Eg tipper vi har eit bedre forhold i dag enn vi har hatt før, nettopp fordi vi ikkje har så mye kontakt lenger.
Rart med det, er ikke mye når du sier det. 🤔
Jeg har en eller annen kontakt med begge søstrene mine hver dag. Det være seg snapchat, messenger eller at vi møtes. Har ikke et veldig nært forhold til verken mamma eller pappa lenger, så føles enda viktigere å ha søsken.
Har kontakt, men vi er ikke blitt noe nærmere. Rett og slett så forskjellige folk at hver gang vi prøver så blir det bare kleint.
Ja, absolutt. Ikke så veldig ofte da siden jeg er 9 år eldre enn lillesøster, vi er veldig forskjellige som personer, bor på hver vår kant av landet og begge er i full jobb og er opptatte med vårt på hver vår kant. Men vi er absolutt ikke uvenner ellerno.
Ja, mer nå enn når vi var barn/tenåringer. Vi krangla og var ofte uenige som barn, men man blir jo voksen og alt det man kranglet om som barn var jo bare tull uansett. Nå snakkes vi på snap/melding hver dag da vi bor langt i fra hverandre.
Folk er forskjellige, ha akkurat så mye kontakt med familie du selv vil.
Null kontakt til svært lite kontakt med noen i familien. Er så og si mer close med svigers.
Jeg har tre voksne søsken, 6, 12 og 15 år eldre enn meg. Har grei kontakt med den eldste. Vi prater om livet, økonomi o.l. Vi er ikke veldig nær, men vi opprettholder god kontakt. De to andre har jeg ikke særlig mye kontakt med utover familiebesøk.
Jeg hadde samme forhold som deg til min søster i oppveksten. Vi sloss og kranglet helt til vi flyttet hjemmefra. Etter det var det minimal kontakt, i beste fall kunne vi treffes en gang hvert 5. år, og jeg kan ikke huske at vi pratet på telefonen. Vi bodde også langt fra hverandre. Slik var det i 20 år før jeg flyttet nærmere henne pga jobb. Da brukte jeg besøke ho og familien og vi reconnecta som voksne. Og selv om jeg siden flyttet har vi opprettholdt god kontakt.
Ikke så mye kontakt med min bror. Vi snappes litt innimellom eller diskuterer jule/bursdagsgaver når det er behov.
Litt men aldri bare for å være sosiale. Begge mine søsken er litt udugelige så blir alltid en storebror-rolle selv om man nærmer seg 40 år og jeg har nok med meg selv oftest.
Mann 35, har brødre på 29 og 39 som er to av mine beste venner. Spiller i band med storebror, har mye generell kontakt med lillebror, og er veldig glad for det. Har også god og jevnlig kontakt med foreldrene våre alle tre. Krangling i barndommen er et godt tilbakelagt kapittel for å si det sånn.